Bjørnsen må etter min mening avfinne seg med at det stilles spørsmålstegn ved hans prestasjoner, og akseptere de undersøkelser som nå foretas, skriver advokat Morten Sand.
av Morten Sand, advokat og tidligere visepresident i FIDE
1. Innledning
Morten Sand: Foto: Legalis
Det har vært mye skrevet og mye ment om den såkalte «Bjørnsen-saken». Senest artikkelen til Aage Sivertsen. Hovedspørsmålet ser ut til å være om Bjørnsen er forhåndsdømt i saken? Tankene går naturlig til Kafkas berømte bok – Prosessen – hvor hovedpersonen Josef K. en morgen blir arrestert uten å få vite hvorfor.
Juks i sjakk er neppe nytt, men i dagens teknologisamfunn blir metodene mer og mer avanserte. Dette stiller økte krav til så vel arrangører som til turneringsledelse og dommere. En kjent norsk bridgespiller (Boye Brogeland) har nylig avslørt det han mener er omfattende juks i bridge. Dette har skapt overskrifter i en rekke seriøse aviser over hele verden. Utgangspunktet for hans avsløringer var to spillere fra hans eget lag som over tid stadig foretok ulogiske og til dels helt uforklarlige utspill ved gjennomføringen av kontraktene. Dette kunne til slutt bare forklares ut fra en teori om at spillerne hadde kommunisert ekstra informasjon til hverandre i meldingsprosessen og/eller under selve spilleføringen. Det var etableringen av et mønster over tid som ble utslagsgivende.
Den blinde Horten spilleren Stein Bjørnsen, gjorde sitt inntog i sjakken under NM for synshemmede i 2014. Riktignok hadde han spilt noe sjakk i sin ungdom, men hadde før dette NM vært fraværende i mange år. I turneringen spilte han fem partier og det ga ikke noe offisielt ratingtall, men det er antydet uoffisielt at han da fikk en foreløpig rating på ca. 500. Den første publiserte ratingen kom i februar 2015 og var 1284 (13 partier). Det norske ratingtallet økte deretter i februar 2016 til 1845 (57 partier). Den internasjonale ratingen var på samme tidspunkt 2172. Den relativt store forskjellen her mellom nasjonal og internasjonal rating, skyldes først og fremst tekniske forhold mellom de to systemene. Den internasjonale ratingen har for tiden en nedre grense på 1000, mens den norske går ned til 400 (offentliggjøres fra 500). Det betyr at ved fortsatt aktivitet vil forskjellen mellom de to ratingtallene mest sannsynlig minske betraktelig. Generelt ligger den internasjonale ratingen noe høyere enn den norske.
2. Mistanken om juks
Mistanken om mulig juks fra Bjørnsens side kom som resultat av overraskende sterke sjakklige prestasjoner, i kombinasjon med bruk av teknologi. Utover disse to forholdene, kan jeg ikke se at det så langt er fremlagt noe som indikerer mistenkelig opptreden under partienes gang.
Når det gjelder den sjakklige fremgangen er det ikke tvil om at den må karakteriseres som formidabel. Det er derfor all mulig grunn til å undersøke prestasjonen på dette grunnlaget alene. Personlig strever jeg i dag med å opprettholde en nasjonal rating på over 1000. I perioden da jeg spilte fast en gang pr uke i sjakklubben, var min høyeste rating 1442. Jeg føler derfor at mitt utgangspunkt ligger i nærheten av Bjørnsens første rating på 1284. Overfor skjakkvenner har jeg ofte litt spøkefullt gitt utrykk for at selv med 100% satsning, personlig trener og ordnet økonomi, vil jeg neppe nå en rating på over 1600. Det er forhold som mangel på talent, dårlig hukommelse og alle livets øvrige problemstillinger som danner grunnlaget for denne konklusjonen.
NSFs ratingsjef Øystein Yggeseth med oversikt over de største ratingfremgangene i Norges Sjakkforbund siden 2008.
Det betyr imidlertid ikke at andre engasjerte sjakkspillere vil kunne få betydelig fremgang ved å satse. Spørsmålet blir da om den fremgangen vi her står overfor (1284 på 13 partier, og deretter 1845 på 44 ratede partier) lar seg forklare på naturlig vis. Mitt utgangspunkt er at en ratingfremgang på 560 poeng over 44 partier er i overkant av det mulige. Jeg tror at det i en slik vurdering også må tas med i betraktning at det er vesentlige forskjeller i selve spilleforståelsen mellom en 1285-spiller, og en 1845-spiller.
I tillegg til selve rating fremgangen, har det fremkommet uttalelser om at Bjørnsen ikke har tapt et turneringsparti på ca. 60 spilte partier. Om dette er sant vet ikke jeg, men om det er korrekt så synes jeg kanskje at dette forhold alene er den største enkeltindikasjonen på at det kan foreligge «foul play». Alle som har hatt et bein innenfor organisert sjakk, vet at sjakkspillere nokså regelmessig bukker partier. Det fremstår som ganske usannsynlig at du kan spille så mange partier på rad og i løpet av så kort tid, uten å pådra deg et visst antall tap.
3. Teknologi
En blind sjakkspiller gis adgang til å benytte seg av en diktafon hvor spilleren hele tiden kan få repetert de siste trekkene av partiet. Den blinde spilleren forteller hvilket trekk han gjør, og dette registreres i diktafonen. Motstanderen trekk opplyses også muntlig. Bjørnsen har selv gitt uttrykk for at hans diktafon er av en eldre modell, og at den ikke har noen øvrige funksjoner. Det ble imidlertid et vendepunkt i saken når det gjennom bilder ble påvist at de ørepluggene han har benyttet, var av høyteknologisk merke med en rekke mulige funksjoner, men med ett vesentlig unntak, de kan ikke kommunisere med diktafonen. Hva er da poenget?
Hovedproblemet ved juks som involverer dataanalyser er ikke selve analysen av beste trekk i en gitt stilling. Problemet er å få kommunisert de enkelte trekk frem og tilbake til den involverte spilleren. I sjakkolympiaden 2010 ble GM Feller på det franske landslaget tatt i juks. Det var den franske laglederen som kommuniserte trekkene ved å innta ulike posisjoner i spillelokalet. Dette hadde man avtalt på forhånd, slik at ulike posisjoner indikerte hvilken brikke som skulle flyttes. I alle de publiserte juksesakene den senere tid, har mistanken først og fremst blitt vakt ved at spilleren selv har oppført seg merkelig.
Som oftest er det motstanderen som har reagert og varslet turneringsledelsen, som deretter holder sitasjonen under oppsyn. Det var dette som skjedde når GM Gaioz Nigalidze fra Georgia ble tatt under Dubai Open. Motstanderen hans reagerte på at han stadig forlot brettet. Turneringsledelsen konstaterte at han hver gang gikk på toalettet, og på samme avlukke. Der inne fant man en smarttelefon gjemt bak søppelkurven.
I vår sak er jo mulighetene for kommunikasjon av trekk helt annerledes, dersom det også finnes en mikrofonmulighet. Det må derfor undersøkes hvilke muligheter helt moderne Bluetooth-utstyr har.
I det siste nummeret av FIDEs «Arbiters Magazine» er det presentert fire juksesaker som involverer moderne teknologi. I den ene saken ble det avslørt at spilleren hadde en ørliten mikrofon gjemt i øret sitt. (bildet)
4. Test-turnering
Det er svært viktig at Bjørnsen saken nå behandles profesjonelt av NSF. I første instans er det sentralstyret som skal fatte en avgjørelse. Ideen med en test er god, og det er å håpe at han stiller opp på dette. Det er imidlertid noen indikasjoner på det motsatte. Jeg synes alternativet med deltagelse i noen turneringer også er en god ide. Jeg var med på å behandle en juksesak i FIDE for 16 år siden. Presidenten i det rumenske sjakkforbundet var plutselig landets sterkeste spiller med en rating på 2635.
Alexandru Crisans ratinggraf. Foto: FIDE
Problemet var imidlertid at ingen av toppspillerne i landet hadde spilt noe turneringsparti mot vedkommende. Han fikk da tilbud om å «bevise» sin rating gjennom deltagelse i 3 invitasjonsturneringer. De to første spilte han ikke etter å ha innlevert sykemelding. Den siste (Tal Memorial) deltok han i, og fikk ½ poeng på ni runder. Remisen kom for øvrig mot en GM som remiserte alle sine partier så raskt som mulig.
Dersom ingen slike varianter blir gjennomført, vil saken likevel måtte ferdigbehandles. Det er da viktig at sentralstyret foretar en forsvarlig behandling av saken. Mitt råd er at saksbehandlingen frem til Sentralstyret løftes ut av Sentralstyret, og foretas av en (eller flere) eksterne saksbehandlere. Dette for å unngå det som skjedde sist gang NSF hadde en slik sak for noen år siden. Der var president og visepresident i NSF saksbehandlere, noe som kan skape tvil om uavhengigheten til resten av Sentralstyrets medlemmer når saken sluttbehandles.
5. Prosedyrer
Etter deltagelsen i NM sist sommer vant Bjørnsen klasse 2 med 8/9 poeng. Dette er et svært så solid resultat. Jeg ser i ettertid at det under turneringen faktisk blant enkeltpersoner ble diskutert om det kunne foreligge en juksesak. Dette resulterte i at en av dommerne i NM innrapporterte forholdet direkte til FIDE. Man kan alltid spørre seg hvor tjenlig dette trekket var, men det foreligger faktisk et helt nytt reglement kalt «Anti-Cheating Guidelines» vedtatt i 2014. Et av de anbefalte tiltakene her er nettopp å sende en slik rapport til Anti-Cheating Committee (ACC)
Dette skaper imidlertid endel problemstillinger. NSF har jo sine egne reglementer for håndtering av tvister i sjakken. I første instans behandles saken av Sentralstyret. Avgjørelse herfra kan ankes inn for Reglementsutvalget (RU). En avgjørelse i RU kan ankes inn til FIDE, men da vil imidlertid ACC kunne bli ansett som inhabile fordi dette utvalget allerede har behandlet/behandler saken. På denne måten blir FIDEs eget fagorgan satt ut av spill. NSF bør derfor snarest kontakte FIDE for å be om at de utsetter videre behandling i sine organer, frem til det nasjonale systemet er ferdig med saken.
En fellende dom i ACC vil bli oversendt Ethics Commission. Her vil en eventuell straff bli utmålt. Da er saken ferdigbehandlet i FIDE, og det som da gjenstår er å reise saken inn for CAS, idrettens egen voldgiftsdomstol. En slik sak må reises innen 21 dager etter at vedtaket er fattet. Å få en sak behandlet i CAS er imidlertid svært dyrt. I en pågående sak jeg er involvert i, måtte hver av partene forskuddsbetale CHF 16.000 (ca kr 140.000,-) for å få saken behandlet. I tillegg kommer advokatutgifter. Alternativet å bringe saken inn for norsk domstol kan være vanskelig fordi det er akseptert en stor grad av «selvdømme» i organisasjonslivet. Det betyr at domstolen i liten grad ønsker å overprøve beslutninger fattet i organisasjonens egne vedtektsfestede organer.
6. Oppsummering
Jeg mener følgende må være klart:
- Bjørnsen må etter min mening avfinne seg med at det stilles spørsmålstegn ved hans prestasjoner, og akseptere de undersøkelser som nå foretas.
- Dersom juks ikke kan dokumenteres, enten ved en erkjennelse eller funn av helt konkrete bevis, kan Bjørnsen likevel dømmes dersom det kan avdekkes et mønster over tid som ikke kan ha noen annen logisk forklaring.
- Den debatten og de innleggene som har kommet så langt ligger innenfor ytringsfriheten i en sak som skaper stort engasjement.
- Det er i saken mistenkelige sider ved så vel sjakklig prestasjon, rating og teknologi i denne saken.
- Bjørnsen bør delta i testprosjektet til NSF. Har han ikke noe å skjule, er det ingen grunn til å la være å delta.
- La ham gjerne spille noen utvalgte turneringer så han kan bekrefte sin rating.
- Det styrker selvsagt ikke troverdigheten til Bjørnsen at han ikke har opplyst om de faktiske forholdene rundt bruken av svært avanserte øreplugger.
- Troverdigheten styrkes heller ikke dersom det er korrekt at han to ganger har vært dopingdømt i styrkeløftsammenheng.
- Uansett: Bjørnsen er og blir uskyldig frem til han eventuelt dømmes.
Morten Sand
IA og IO
Juridisk rådgiver FIDE 2004 – 2008
Vel talt !
Flott artikkel.
Dette var en god gjennomgang som setter saken greit på plass.
Mener du at Bjørnsen, slik som Sand skriver, skal få spille turneringer for å avdekke om han har jukset ? Alle vet at du er helt sikker på at han har jukset Ole, men for oss som ikke er informert på samme måte som deg, så ønsker vi en fremgangsmåte som er i tråd med Sand.
La du merke til at punktet om at Bjørnsen bør delta i NSF`s test kom FØR punktet om at han gjerne kunne delta i noen utvalgte turneringer?
Kanskje tilfeldig. Uansett, og som jeg forsøkte å utdype på din egen blogg uten å få svar:
Ville ikke det mest ryddige være om Bjørnsen holdt seg til den opprinnelige avtalen med NSF om å ta en test i deres regi, for å blåse all tvil av veien…?
Tolker jeg Sand rett er dette den beste metoden, siden, som han skriver;
«Har han ikke noe å skjule, er det ingen grunn til å la være å delta».
Du vil straks få svar på min blogg Terje Karlsen.
Takk for svar som var totalt fraværende i den bloggen. For å minne deg på stikkordene, så er de: «Opprinnelig avtale» og «Ryddig».
For min del kan han gjerne testes i spill. Forutsetningen er selvsagt at lokalet er grundig sjekket og at han blir kroppsvisitert på samme måte Ivanov før partiet mot GM Dlugy.
Men hva mener du med «ikke er informert på samme måte som deg»? Det er vanskelig det å tolke det som noe annet enn at du ikke er fullt opplyst om saken? Mener du at NSF/Fide skal ta hensyn til uspesifisert antall vi som innrømmer at de mangler informasjon?
Min mening spiller ingen rolle. Det som spiller en rolle, er at vi har en (foreløpig) rapport fra Fide og en grundig behandling i NSF-styret. Jeg synes vi skal ha litt respekt for det.
Jeg er informert hovedsakelig gjennom media Ole. Det er denne prosessen jeg ikke setter pris på. Du skriver at vi har en grundig behandling i NSF. Da vet du mer enn oss andre. Jeg har ikke sett noen informasjon fra NSF ennå. Jeg utdyper dette straks på min egen blogg: aagesiv.blogg.no
Ja, da vet jeg mer. Og da tror jeg mange vet mer enn deg, ikke minst de involverte i NSF og Fide. Jeg har ikke lov å snakke fritt om dette av Fide. Men jeg er litt overrasket over at du som journalist ikke har skaffet deg mer kunnskap om en sak som du er så opptatt av. Blant annet sitter vi på flere analysebevis enn det som har kommet frem hittil. Men det er bare en av mange ting du tydeligvis ikke vet.
Det er ikke min oppgave å vurdere bevisene som fremkommer Ole. Jeg antar at både FIDE og NSF vet mye mer enn det jeg vet. Dog bør du innse at det er flere enn meg som mener at saken må løses i NSF og ikke via media. Det som er fint er at du er enig i Morten Sands artikkel. Der ser det ut til at vi er enige. Så får du leve med at det er noen av oss som ikke har et behov for å dømme Bjørnsen på sosiale media.
Saken løses ved at han går med på at sjakkferdighetene testes og viser at han er så god som resultatene tilsier. Saken løses også ved at han ikke lar seg teste, for det vil være en de facto innrømmelse, så enkelt er det. Ingen med en slik spillestyrke burde frykte noen diskusjoner om egne partier eller taktikkoppgaver.
Fortsatt deltakelse i turneringer er en meget dårlig ide, av mange grunner. Man kan vel bare tenke seg hvilket sirkus dette ville bli, med kontrolltiltak, kroppsvisiteringer, folk som vil reservere seg mot å spille mot ham, osv. Når det er så sterke mistanker som i denne saken, er ikke løsningen at spillere som ikke har noe med dette å gjøre skal spille sjakk mot den mistenkte for å teste på om han virkelig kan spille sjakk.
Det er dessuten mye vanskeligere å jukse mot en test bestående av taktikkoppgaver og samtaler, enn i partier der man starter med utgangsstillingen. Vi vet at spillere har jukset på de mest finurlige måter, slik som morsesignaler i skoene, bittesmå mikrofoner i øret, osv. Ingen slike metoder vil fungere mot en kontrollert test der spilleren ikke har noen mulighet til å stille opp teststillingene på forhånd.
Veldig gode poenger her, Burre.
Men Aage er dessverre for tiden mer opptatt med å blogge om lønninger i Norges Fotballforbund enn å framholde sitt nøytrale forsvar av Bjørnsen. Så ikke vent på svar. Fotball har han sikkert mer greie på, og jøssda, det gir jo selvfølgelig mange flere klikk på bloggen hans det…
Vel, du har åpenbart et behov for å dømme – du kan ikke skrive «hekseprosessen» i tittelen og så fremstille deg som objektiv. Jeg viser også til det du har skrevet offentlig tidligere i saken. Og det var du som sparket i gang diskusjonen etter at det hadde vært stille en god stund. Så jeg ikke klarer innspillene om media helt på alvor.
I løpet av den nye runden har du innrømmet at du mangler kunnskap om saken, du har feilsitert og du har ikke oppfattet hva som skjedde i starten, som jeg nevnte over.
Når det gjelder test versus spilling, så foreligger det en teknisk rapport som jeg antar NSF har tatt med i sitt beslutningsgrunnlag og som kan forklare deres veivalg. Igjen er det farlig å uttale seg uten nødvendig kunnskap.
Vi har også avtalen mellom Bjørnsen og forbundet som taler for test. Bjørnsens venn Idås skrev umiddelbart også at test var en god løsning, så denne omkampen du og han tar til orde for tror jeg er forvirrende for de fleste.
Hvis alt dette likevel skal nulles ut og turneringsspill tillates, så er det greit for min del, men jeg understreker igjen at han skal kroppsvisiteres, også med otoskop. Hvis det siste er vanskelig å forstå, anbefaler jeg å lese dette: gsm-earpiece.com/products/gsm-box/.
Disse diskusjonene spinner bare i løse lufta siden alle vet at Bjørnsen aldri kommer til å la seg teste på noe som helst vis, uansett hva han har sagt.
Det eneste Sivertsen oppnår med denne kritikken av Sjakkforbundet og media, er at Bjørnsen får en sympati han ikke fortjener.
Bjørnsen har alle muligheter til å vise at han er en sterk spiller. Det er bare å ta testen han tidligere sa at ikke hadde noen innvendinger mot å ta. Sjakkforbundet bør sette en tidsfrist for å gjennomføre testen, der konsekvensen av ikke å stille opp innen fristen er å bli utestengt for juks.
Ja, helt enig!
Er han i det hele tatt svaksynt?
Det er vel totalt irrelevant i en sak som denne? Han er ikke beskyldt for å ha sett brettet, men for å ha mottat compuerhjelp. Hjelpemidlene han lovlig har til rådighet vil ikke gjøre en seende sjakkspiller noe bedre, så å tilegne seg disse feilaktig vil ikke på noen måte gjøre noe utslag på spillestyrken. Og om han ser brettet eller ikke så må han fortsatt ha sett endel varianter som virker veldig computeraktige. Jeg personlig tror ingenting på at svaksynte/blinde sjakkspillere skal ha noe lettere for å finne computertrekk slik det insinueres i denne saken. Det er nærmest å påstå at det er en FORDEL å være blind/svaksynt kontra å være seende.
Spørsmålet ditt er kun relevant i forhold hva han eventuelt får av støtte fra det offentlige, men dette ligger langt utenfor NSF/FIDEs mandat.
Vel, det sier noe om moralen hans og noen som var tilstede ved turneringen tvilte på det, leste jeg. Så ganske relevant.
En liten detalj: I Feller-saken fra OL i 2010 skriver Sand om den franske laglederen som formidlet trekkene til Feller: «Dette hadde man avtalt på forhånd, slik at ulike posisjoner indikerte hvilken brikke som skulle flyttes.» Det korrekte slik jeg har forstått det, var at laglederen flyttet seg rundt for å kommunisere feltet som det beste trekket endte på, ikke hvilken brikke som skulle flyttes til feltet. Han måtte bruke to forflytninger for å kommunisere ett felt: Først forflytning anga linjen, andre forflytning anga raden.
A minor point, in CAS appeals against disciplinary penalties from international federations (if it gets that far), the cost is only a 1000 Swiss francs filing fee, with the arbitration costs being borne by the CAS itself. See R65 (and R64) of the CAS procedural rules. http://www.tas-cas.org/en/arbitration/code-procedural-rules.html
Unfortunatly, this only aplies if the Federation in question is a signatory to the establishment if CAS, which FIDE is not. For such a CAS hearing the parties involved has to put up an advanced payment of CHF 32.000. Thin comes on top of the fee of CHF 1.000 and legal costs.
By my understanding (see R65.4), the «standard» procedure is that *any* exclusively disciplinary case from an (sports-related) international federation (whether a signatory or not) is only 1000 CHF for the appellant, *but* the President can derogate from this and request advance payments, particularly if there are associated economic aspects. At one point in its history, the CAS was aimed to be a place where athletes could cheaply/quickly get resolution of their issues, though I think there was a commentary in the CAS bulletin a few years back that queried if this was indeed the case nowadays. To use a chess example, I would have expected the CAS to have accepted an appeal from Nigalidze (who was noted to be broke as one of his motivations for cheating) with only the lower 1000 CHF, but with someone like Leong (involving an administrator rather than an athlete), it shouldn’t surprise me that the CAS didn’t find this to be within its milieu to bear the costs.
I have been working closely with the Swiss lawyers in the Leong case and can quote the following from a CAS letter dated October 2015, regarding the issue of Cost:
» I note that the Appellant has paid the CAS Court Office Fee of CHF 1.000. I also note the Appelant’s Reference to Article R65 of the Code. However, the Appellant is adviced that since the challenged desicion was rendered by a federation which is not a signatory to the Agreement constituting the ICAS (R65.4 of the Code), article R64 of the Code applies to the present matter. In this respect, the proceedure is not free. Please be adviced that as the cost of this proceedure must be paid by the parties, the CAS Secretary General will shortly Write to the parties inviting them to pay an advance on such arbitration COSTs, in accordance with Article R64.2 of the Code.» Signed by the CAS, and the advance was put at CHF 16.000 from each side.
Som psykiater finner jeg denne saken svært interessant. Det foreligger nå en dom, og det har vært framlagt informasjon om at Bjørnsen er tidligere dopingtatt i idretten. Slik saken står etter dommen,nekter Bjørnsen skyld. Flere stiller spørsmål ved om dommen er riktig. Jeg mener Bjørnsens motiv for å jukse er interessant. Det fører til at han blir lagt merke til.Debatten etter dom fører også til at han blir lagt merke til. I så måte er det logisk for ham å unngå noen test. Da vil han ikke lenger bli lagt merke til. Jeg bemerker at det nå fremføres følelsesmessig appellerende argumenter fra Bjørnsen.Forsåvidt er de saken uvesentlige. Det vil gitt en slik patologi en tenker seg være usannsynlig med anke videre. Å true med slik, ja, men å gjennomføre vil øke presset på ham for en uavhengig test han for all del vil unngå. Jeg tenker saken stopper her.
Uten å kjenne til sakens faktagrunnlag på annen måte enn å ha lest om det, ønsker jeg likevel å ytre følgende: Jeg er enig med Sand i at Bjørnsen er uskyldig til det motsatte er bevist og han eventuelt blir dømt. Sentralt i saken står spørsmålet om ørepluggene. Man bør kunne få dokumentert om ørepluggene som Bjørnsen bruker kan kommunisere med diktafonen hans eller ikke. Hvis ørepluggene KAN kommunisere med diktafonen, må det vel fremskaffes bevis på at de har vært brukt til ulovlig kommunikasjon før Bjørnsen kan dømmes. Det skal forhåpentligvis mer til for å kunne dømmes for juks enn det å gjøre trekk som unngår tap på et sjakkbrett. Jeg håper at forholdene kan legges til rette for at Bjørnsen frivillig og frimodig kan bringes til å kaste lys over de faktiske forholdene i denne saken, slik at vi unngår å få en dom som er basert på 1) spekulasjoner om tekniske begrensninger for Bjørnsens øreplugger og 2) dataprogrammer som er laget for å avsløre juks i sjakkpartier. Disse kan vel ikke brukes som eneste domsgrunnlag i en sak som også har andre sider enn ørepluggene og dataprogrammer?