En litt ubehagelig opplevelse i sjakklubben

Det er ikke alltid like lett å være turneringsleder.

Fem dager av forrige uke gikk som kjent med til å være turneringsleder for en sjakkturnering i Oslo. Det var en fin turnering med 38 deltakere og det hele gikk stort sett veldig bra, både for spillere og meg selv.

Det er i utgangspunktet ikke vanskelig å være turneringsleder, men det er greit å vite hva man skal gjøre dersom situasjoner faktisk oppstår. Vel, det var nettopp det som skjedde i ett av partiene i turneringen jeg arrangerte.

Jeg blir kontaktet av en ung og nokså talentfull spiller. Vi kaller vedkommende spiller A. Vedkommende ber meg om å komme til brettet fordi det har oppstått en situasjon. Det viser seg at motstanderen (spiller B), en gutt i tenårene, har tatt en bonde med sin bonde. Ettersom dette trekket fører til at B blir sjakkmatt i neste trekk, ønsket vedkommende å ta tilbake dette trekket, noe A ikke vil ha noe av.

Som turneringsleder blir dermed spørsmålet mitt til A og B følgende: Var brikken sluppet? Joda, det var den. Det samme ble bekreftet av et vitne. Så lenge brikken faktisk var sluppet, spiller det ingen rolle at man ikke hadde trykket på klokka. For da må brikken bli stående, sier verdenssjakkforbundet FIDEs sjakkregler.

Det var dermed en enkel sak. B måtte flytte bonden. Det rakk ikke A å gjøre, for B ga umiddelbart opp. Spiller B var ikke spesielt blid, og stakk uten å stille opp brikkene sine, noe som er regnet som litt uhøflig for en sjakkspiller. Ingen stor sak, men jeg påpekte dette for vedkommende etter partiet. Heller ikke det sank inn hos den unge spiller B, men greit nok.

Men det skulle vise seg at saken fortsatt ikke var ute av verden. For dagen etter dukket det nemlig opp en høy, kraftig mann opp på mitt turneringslederkontor. Han var av den typen man helst ikke vil komme i unåde hos. Han minnet litt om utenlandsk mafia, bemerket en annen spiller til meg.

Jeg skjønte raskt at det her var snakk om spiller B sin far. Han ville vite hvorfor barnet hans ble behandlet urettferdig. Spiller B hadde jo i andre turneringer ofte rørt mange brikker etter hverandre uten å måttet flytte de. Hva i alle dager?

Jeg forklarte de faktiske omstendigheter. Alle var enig om hva som faktisk skjedde. Brikken var sluppet. Og da er reglene klare. Brikken må stå.

Så kom sjokket:

– Jeg vil at partiet skal spilles på nytt, sa faren.

Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Nei, det var det selvsagt ingen grunn til, sa jeg.

– Hvorfor ikke, spurte faren.

Han forklarte at han hadde ringt Sjakkforbundet og blitt fortalt at det er mulig å klage på avgjørelser og spille partier på nytt. Helt sikkert en misforståelse.

Jeg begynte å bli litt nervøs. Flere ganger hadde jeg gjentatt hva sjakkreglene faktisk sier, at ingen var uenige om de faktiske omstendigheter, og at det ikke er mulig å spille et parti om igjen. Avgjørelsen er nemlig endelig.

Mannen forholdt seg hele tiden ganske rolig, men han var konfronterende og selv opplevde jeg situasjonen som litt ubehagelig. Han godtok ikke svarene som de aller fleste ville godtatt ganske umiddelbart. At han så ut som en som kunne stelle i stand bråk, gjorde også at pulsen min var økende.

Men etter en diskusjon som varte i rundt ti minutter, så ga han seg. Men ikke før han hadde stilt følgende spørsmål:

– Hva er navnet ditt?

Så gikk han.

Bare så det er sagt: Jeg tåler å bli konfrontert. Det er helt greit og noe en turneringsdommer må regne med. Veldig mange ferske kjenner ikke til reglene, og da er dommeren den som er best egnet til å gi den informasjonen.

Men denne gangen følte jeg at det gikk litt lengre enn nødvendig og totalen gjorde at situasjonen var ubehagelig.

Moralen kan være at det er alltid nyttig om spillere, foreldre kan sette seg inn i FIDEs sjakkregler.

(Besøkt 224 ganger, 1 besøk i dag)