30-åringen døde 16. september. Hans Olav Lahlum har skrevet dette minneordet om en sjakkspiller som vil bli savnet.
av Hans Olav Lahlum
Søndag fikk jeg høre at sjakkspilleren Vegard Garmark var død, få måneder etter sin 30-årsdag. Det gjorde sterkt inntrykk, selv om jeg i tradisjonell betydning aldri hadde hatt en samtale med Vegard.
Vegards helsemessig beste år var dessverre de tre han ikke kunne huske noe av. Han var fra fødselen et velskapt og tilsynelatende normalt fungerende barn, og lå gjennom hele barndommen foran de aller fleste jevnaldrende i intellektuell utvikling. Men utover i det andre og tredje leveåret ble det stadig tydeligere at noe var galt med motorikken. Vegard ble en medisinsk gåte som fortsatt ikke er oppklart. Det underliggende problemet var at cellene hans ikke fungerte slik de gjør for alle oss andre. Effekten av det lignet en eskalerende muskelsykdom. Vegard gikk med gåstol på sin første skoledag og satt i rullestol da han begynte i fjerde klasse. I ungdomsskolen var han blitt avhengig av en elektrisk rullestol og fikk stadig større problemer med å snakke.
På sin 15-årsdag hadde Vegard sett utenfra kort sagt dårlige utsikter både til å leve lenge og til å få et meningsfylt liv. Men hjernen fungerte like godt og Vegard var i hjertet en ukuelig optimist. Han hadde midt i all sin helsemessige uflaks det hellet at han var født i et land med sterkt offentlig helsetilbud, og med to ressurssterke foreldre og en bror som var svært glade i ham. Vegard fikk den beste støtte han kunne få, og fortsatte standhaftig med både utdannelse og fritidsaktiviteter. Han så på med stort engasjement når andre spilte fotball, og fant seg med sjakken en sport han selv kunne delta i. Vegard ble forbilledlig tatt i mot av den lokale klubben i Follo, og hadde på fritiden en tålmodig trener i sin grandonkel, den tidligere norgesmesteren Ragnar Hoen. Noen toppspiller ble Vegard selv aldri: Han hadde startet litt sent med sjakk, og selv der var hans sterkt nedsatte funksjonsevne en stor ulempe. Men Vegard ble en habil og ivrig hobbyspiller som vant mange partier og premier – og hadde stor glede av å få være med også i de turneringene hvor det ikke ble så mange poeng.
Den fortsatt uidentifiserte sykdommen eskalerte videre etter at Vegard ble voksen. Som 25-åring var han helt avhengig av elektroniske hjelpemidler, både for å bevege seg og for å kommunisere. De kommende årene økte belastningen på de indre organene faretruende, og kostholdet ble mer og mer preget av sondemat. Men Vegard kjempet med sin sterke vilje og klare hjerne standhaftig videre, og vant stadig nye seire både på og utenfor sjakkbrettet. Han oppnådde et av sine store livsmål da han, med en nesten komplett bachelorgrad i helseledelse og helseøkonomi, kom seg ut i en meningsfull jobb hos selskapet Bidra. Ingenting gledet Vegard mer enn det å kunne hjelpe andre. Naturelskeren Vegard hadde i hunden Mynta funnet en ny venn som ga ham mye glede, og gjennomførte sammen med henne kurs på hundeskolen i Oslo. Å kunne feire 30-årsdagen i 2017, var en større triumf for Vegard enn for så godt som alle de andre født i 1987.
Søndag 19. august 2017 innledet Nordstrand Hurtigsjakk Grand Prix høstsesongen i Oslo. Syv runder med kort betenkningstid var slett ikke Vegards favorittdistanse, og det startet dårlig med tre tap og en seier på walk over. Men Vegard viste igjen sin mentale styrke: Han vant både runde fem og seks før det ble et nytt tap i runde syv, og forsvarte dermed godt sin 1450-rating. En plass midt på tabellen i midterste gruppe var en stor seier, etter en sommer hvor han hadde uroet seg over at hodet tidvis ikke fungerte like godt som før. «Hjernen er jo det eneste ved meg som fortsatt fungerer bra. Hva har jeg igjen hvis den nå også svikter?», gjentok han flere ganger i sine tekstmeldinger – og så uvanlig nok nesten redd ut.
Lungebetennelser var blitt en gjenkommende og livstruende trussel for Vegard, som da han fylte 30 hadde igjen under 20 % av vanlig lungekapasitet. Han var likevel først optimistisk da en ny lungebetennelse i begynnelsen av september utløste en ny sykehusinnleggelse. Vegard meddelte muntert familien at dette burde gå bra, siden smertene hadde vært større forrige gang. Det gikk bedre de neste par dagene, men så inntraff en ukontrollert forverring som gjorde situasjonen stadig mer kritisk. Uroen steg blant legene og familiemedlemmene rundt ham utover på torsdag 14. og fredag 15. september. Midt mellom dem beholdt Vegard selv fortsatt roen og overblikket som kjennetegner en god sjakkspiller. Variantene videre sto klart for ham og det samme gjorde utfallet. Smertene tok stadig hardere på kroppen, og Vegard innså i tide faren for å miste kontrollen over hjernen. Ettermiddagen fredag 15. september, mens hjernen fortsatt var helt klar, sendte han en karakteristisk kort og klar beskjed om at det nå var på tide å gå over fra livreddende til lindrende behandling. Det ble en av de siste tekstmeldingene han klarte å sende. Men han fortsatte i våkne øyeblikk med å skrive bokstaver i luften utover fredagskvelden. Med foreldrene og broren samlet rundt seg, sovnet Vegard Garmark stille og verdig inn klokken halv fem natt til lørdag 16. september 2017.
Da jeg noen dager senere hørte om Vegards død, fant jeg det først meningsløst urettferdig at en som hadde fått så lite til å starte opp med i livet, i så ung alder skulle miste det lille han hadde klart å spare opp. Dernest tenkte jeg at han jo likevel hadde rukket å få imponerende mye ut av svært lite. Igjen står alle sjakkpartiene, bildene og minnene om en meget intelligent og gjennomført sympatisk ung mann. Det var alltid mye godt og aldri noe vondt i Vegard. Han var et menneske som alltid fokuserte på de positive mulighetene – og som tross alle sine prøvelser klarte å glede seg over livet så lenge han fikk beholde det. På dagen han ble begravet, tenker jeg nå at han var en mye større helt enn de aller fleste stormestre og toppidrettsutøvere.
Til slutt blir jeg igjen glad for at sjakken kan og vil være en så inkluderende sport, og synes det er godt å vite at den betydde mye for Vegard. En av de aller siste beskjedene han skrev i luften var klar og illustrerende i så måte: «Ingen blomster. Heller en gave til Follo Sjakkforening».
Hvil i fred, Vegard.
Vegard Garmark under Oslo Chess Festival september 2016. Foto: Rolf Haug/mattogpatt.no
(Minneordet er hentet fra Hans Olav Lahlums Facebook-profil og gjengitt med tillatelse)
