– Da Magnus gikk, sa jeg at dette kan vi ikke si videre

STUDIO: Heidi Røneid, Atle Grønn og Torstein Bae i studio sammen med programleder Ole Rolfsrud. Foto: Tarjei J. SvensenSTUDIO: Heidi Røneid, Atle Grønn og Torstein Bae i studio sammen med programleder Ole Rolfsrud. Foto: Tarjei J. Svensen

Under Sjakk-OL i Tromsø i 2014 fortalte Magnus Carlsen en hemmelighet som forbløffet ekspertene i NRKs studio. Les Morten Fosses omfattende intervju med en av Norges fremste sjakkprofiler, Atle Grønn.

Av: Morten S. Fosse (Twitter: @mortenfos)

Jeg burde hatt på meg et slips, tenkte jeg, der jeg satt på Rosendal Fjordhotel og ventet på IM Atle Grønn. Riktignok hadde jeg på meg en pen skjorte med passende mønster og farge (rutete og grønn); likevel er det noe med tematikken sjakk og et møte med en av sjakkens eksperter som innbyr til en bestemt etikette og høytidelighet. Mangelen på slips sto heldigvis ikke i veien for det som ble to uformelle og interessante timer med sjakkprat.

Grønn var i disse trakter for å holde foredrag om sjakk på Uskedalens festival Festidalen, som har sin egen foredragskro. Han hadde sagt ja til å møte meg, en fyr som syns sjakk, og spillets historie og personligheter er fascinerende. Grønn er forfatter av boken Sjakken eller livet, formann i ærverdige Oslo Schackselskap, sjakkspaltist i Aftenposten, Dag og Tid og Bokvennen litterær avis, sjakkekspert på NRK, og selv internasjonal mester (IM) i sjakk.

Han er også professor i russisk, men har måttet redusere sin stilling på universitetet i Oslo til 80 prosent på grunn av sjakkhobbyen. Jeg tenkte, dette må være rett mann å stille alle de spørsmålene jeg har om disse brikkene på 64 felter og deres historie.

Atle Grønn under simultansjakk i regi av Folgefonn sjakklubb like etter Grønn sitt foredrag for Festidalen. Grønn vant samtlige partier. Foto: Morten Fosse

Atle Grønn under simultansjakk i regi av Folgefonn sjakklubb like etter Grønn sitt foredrag for Festidalen. Grønn vant samtlige partier. Foto: Morten Fosse

Før Grønn ankom, hadde jeg stilt opp et sjakkbrett på bordet foran meg. En sjakkekspert vil nok føle seg komfortabel i nærheten av et sjakkbrett, tenkte jeg. Jeg hadde plassert brikkene ryddig i midten av sine felter, slik alle sjakkspillere foretrekker, med unntak av den ene løperen, som jeg plasserte ørlite skjevt. Jeg var spent på om Grønn ved ankomst instinktivt ville dytte brikken på plass med en hurtig håndbevegelse.

To minutter før tiden kom han lett i steget opp trappene til mitt litt avsidesliggende bord i salongen på hotellet, med friske kinn etter tur i naturen som omgir Rosendal. Løperen ble stående litt utilpass i ytterkanten av sitt felt. Kanskje var det Grønns høflige framferd som gjorde at han ikke korrigerte den?

– Det er to store undere i norsk sjakk

STJERNEMØTE: Magnus Carlsen i lynsjakkturnering mot Atle Grønn i 2012. Foto: Olga Dolzhikova

STJERNEMØTE: Magnus Carlsen i lynsjakkturnering mot Atle Grønn i 2012. Foto: Olga Dolzhikova

De fleste sjakkspalter inneholder sjakkdiagrammer og sjakktrekk i form av notasjon. Noe av Grønns ekspertise er å skrive om sjakkens små og store hendelser, personligheter og kulturhistorie uten dette.

– Jeg tror at spalten min i Dag og Tid er den eneste i verden uten sjakktrekk. Jeg er stolt over å ha utviklet den sjangeren, men den er krevende, da man må ha en historie som appellerer både til de som spiller og de som ikke spiller sjakk. Boken min er en videreutvikling av dette; en sjakkbok nesten uten sjakktrekk. Folk er nysgjerrige på sjakk, men har en terskel når det gjelder notasjon. Jeg har brukt veldig mye av tiden min de siste årene på å formidle sjakk og sjakkultur til de som er nysgjerrige, men som ikke kan notasjon. Selv de som kan lese notasjon, hopper som regel over lange trekkserier. Det som skjedde etter at Magnus ble verdensmester, er at folk ikke lenger er redde for diagrammer, det er jo noe de ser hver gang sjakk er på TV. Går du tilbake 20 år, var et sjakkdiagram nok til at folk ville skru av TV-en. Men notasjonen – trekkene – forblir en verden for de innvidde.

– Hvordan har du opplevd det som har skjedd med interessen for sjakk i Norge de siste fem-ti årene?

– Skillet kom i 2013 da Magnus ble verdensmester. Magnus har vært stor i miljøet siden 2004. Den gang var jeg redaktør i Norsk sjakkblad og skrev om Magnus som ble stormester og spilte remis mot Kasparov.  Men jeg sluttet som redaktør, jeg ble faktisk litt lei av å skrive om Magnus. Det var veldig morsomt med Magnus, men det ble på en måte bare å gjenta hvor utrolig fantastisk det var. Han var på vei oppover, og det var fascinerende å følge, men siden vi ikke visste hvor historien skulle ende, savnet jeg litt å få perspektiv og andre innfallsvinkler på det hele. Så begynte jeg i 2011 å skrive i Dag og Tid. Da var Magnus allerede verdens beste. Da kunne jeg skrive om ham igjen.

– I Norge var forskjellen før og etter NRK-sendingen fra VM i 2013 helt enorm. Før 2013 hadde folk hørt om Magnus, men var ikke genuint interesserte. Etter 2013 ble folket hekta. Så skjedde det ingen trodde, at VM 2016 ble enda større, mediemessig, med nye rekordtall for NRK. Med hurtig- og lynsjakk-VM i romjula 2016 var det helt absurde seertall. For å ta et konkret eksempel: den 28. desember 2016 brukte Norges befolkning over tolv år i snitt en halvtime av livet sitt på sjakk på NRK.

– Det er to store undere som har skjedd i norsk sjakk. Det ene er at Magnus er norsk, det andre at sjakk fungerer på norsk tv. Det siste har ikke fungert i andre land. Selv ikke i Russland fungerer sjakk på TV. Stormester Makarytsjev har hatt over 3000 sjakksendinger gjennom 30 år, men du bør ha 2000 i rating for å henge med. Å få noen titalls tusen seere i Russland er latterlig når vi i Norge får 1,5 millioner.

– Magnus er den viktigste faktoren, men det for eksempel NRK er flinke til, er å ha en lav terskel for seeren, at det er en feel good-stemning i studio, at det er avslappende og spennende, det plinger, kommer et trekk og pila går ene eller andre veien, litt som det plinger i tippekampen. Det er mye proft arbeid i kulissene som skaper et godt sluttprodukt.

– Min nevø Emil, som blir 10 år i morgen, lurer på hvordan du har blitt så god i sjakk.

– Jeg ser jo, ved å ha fulgt unge spillere og mine barn, at skal du komme opp på mitt nivå eller enda bedre, må du beholde den glødende interessen. I mitt tilfelle har jeg alltid vært interessert, og jeg beholdt sjakkinteressen også da jeg ble 14, 15, 16, 17, i den alderen intensiverte jeg interessen.  Hvis man skal bli god, kan man ikke bare spille på rutine, som noen gjør, i lunsjen mot de samme kollegene på jobb. Jeg analyserte alltid mine egne partier for å skjønne hvorfor ting gikk som de gikk. Jeg var hele tiden sulten på å lære mer, noe som gjorde at jeg kom på et visst nivå. Så kom jeg til et punkt der jeg ikke syntes det var så viktig å prøve å bli så mye bedre. Så nå har jeg vært på det samme nivået i over 25 år.

– Har du aldri hatt ambisjoner om å bli enda bedre?

– Nei. En ting er at det er noen begrensninger på talentet. Hadde jeg trodd jeg kunne bli like god som Magnus, så måtte jeg jo ha satset. Når du skjønner du ikke kan nå helt til topps, så er det en realisme i å erkjenne at man ikke kan leve av sjakk, slik ytterst få kan. Jeg har ikke hatt slike illusjoner.

– Før vi går videre inn på sjakk – hva var det som gjorde at du ble professor i russisk?

– Det var sjakken. Da jeg var 15, vant jeg junior-NM i sjakk. Jeg vant klassen for under 20 år og var ganske god for alderen. Jeg var litt nerdete og kanskje litt i min egen verden, men jeg mente at når man er god i sjakk, må man kunne russisk. Jeg gikk på biblioteket og lånte en bok om russisk grammatikk. Jeg har skjønt i ettertid at det var spesielt for meg. Magnus har jo ikke giddet å lære seg russisk, nesten ingen av de andre beste fra vesten heller. Jeg tenkte derimot at det var naturlig. Så var ikke russisk så viktig for meg etter gymnaset, men i begynnelsen av 20-årene da jeg hadde brukt mye tid på sjakk, vendte jeg tilbake til russisk. Da hadde jeg god bakgrunn og ville lære meg språket skikkelig. Det ble min hovedgeskjeft i mange år og jeg tok doktorgrad. I over tjue år har jeg forsket på å finne nye mønstre i russisk grammatikk.

– Det høres relativt komplekst ut for en gjennomsnittlig nordmann?

– Det er ganske likt sjakkteori. Å studere sjakkåpninger på et høyt nivå handler om å finne mønstre, når fungerer det å endre en bondestruktur, slike ting, til forskjell fra spillere på lavt nivå som bare pugger åpningstrekk mekanisk. Slik er det også i grammatikk, man tar et språk som for de fleste bare er der, og prøver å skjønne hvilke strukturer som ligger bak. Det at jeg var ganske god på å forstå sjakkteori i ungdommen, gav meg selvtillit da jeg begynte å studere og senere forske på russisk grammatikk. Jeg skjønte at jeg var flink til å se strukturer.

Jeg følte meg litt dus med og litt klokere på Grønn nå. Men jeg måtte selvsagt dypere i tematikken. Som Grønn sa i sitt foredrag om sjakk, dagen etter intervjuet: «Jeg nekter å tro at sjakk bare er et brettspill. En million nordmenn hadde ikke sittet oppe om natta for å se på et brettspill,» med referanse til VM-kampen i New York. Jeg var klar for et dypdykk i sjakk.

– Åja, shit. Er det mot Lahlum?

Atle Grønn i aksjon mot Boris Gelfand i lynsjakk i fjor høst. Foto: Tarjei J. Svensen

Atle Grønn i aksjon mot Boris Gelfand i lynsjakk i 2015. Foto: Tarjei J. Svensen

Jeg syns det er stilig når Magnus (jeg kaller ham her bare Magnus; ikke fordi jeg kjenner ham eller ikke har respekt, men fordi han er en så klar ener i sjakk at nettopp det å omtale ham kun ved fornavn, fordi alle vet hvem man mener, er respektfullt) i ulike dokumentarer eller intervju presenteres for en bestemt stilling, og han med et blikk på brettet kan fortelle hvor, når og mellom hvilke spillere stillingen oppsto.

Magnus har en rå hukommelse, spesielt på partier han har spilt selv, men også på viktige partier som andre toppspillere gjennom historien har spilt. Jeg tenkte, dette må selvfølgelig Grønn utsettes for. Jeg presenterte ham et bilde av følgende stilling:

Grønn ler, mens servitøren omsider dukker opp med kaffe og vann.

– Kjenner du det igjen?

– Det man lurer på, er jo om stillingen er vunnet. Hvit må bytte løper, og så må hvit bruke såpass lang tid på å ta a-bonden at svart rekker det med ett tempo, å vinne bondesluttspillet. Det er en stilling som lett kan oppstå i mange partier, denne typen sluttspill. Jeg kjenner det ikke igjen. Det er ikke VM-partiene til Magnus. Det kan være fra et av mine partier eller en annen kjent match.

– Det er et av dine partier, du spilte svart, i 2001.

Grønn tenker.

– Åja, shit. Er det mot Lahlum? Det blir remis det! Ja, intuisjonen min er at dette er vunnet, og den intuisjonen hadde jeg også i 2001, at dette er vunnet med ett tempo. Det er et av de tilfellene hvor jeg har vært skuffet etterpå, for at intuisjonen slo feil. Hvis du ikke kontrollregner stillingen, ser det ut til at du klarer å vinne med svart, fordi hvit bruker for lang tid. Jeg kjenner det igjen mot Lahlum, ja.

– Jeg spurte først Hans Olav Lahlum om et annet parti mellom dere, som han fant uinteressant, og han viste meg dette. Han sa om dette at han sto best fra åpningen, spilte tamt i midtspillet og var nær tap i sluttspillet. Han mente du overså, før Lxc4 (løper slår c4), at han kunne bytte av løperne og holde remis.

– Ja, for jeg trodde det var vunnet. Det er en grunn til at han husker det og ikke jeg, for jeg var soleklar favoritt i partiet. For han var det oppmuntrende, for så vidt, å holde remisen, mens jeg bare var irritert.

– Jeg måtte love Lahlum å nevne, for ordens skyld, at du har god score mot ham.

– Ja, jeg har vel vunnet de andre partiene mot ham. Jeg husker partiet ganske godt nå da, jeg husker åpningen og sånt. Jeg spilte en spekulativ åpning, Two Knights Tango. Det Lahlum var spesielt god på, på den tiden, var teori. Jeg spilte ut springerne for å få ham ut av teorien og ble jo stående dårligere, for så gradvis å forbedre stillingen. Det var skuffende at jeg ikke vant den der.

Da Magnus Carlsen fortalte en hemmelighet

PERFKET: Magnus Carlsen i oppgjøret mot Nikola Djukic i 3. runde av Sjakk-OL. Foto: Georgios Souleidis

PERFKET: Magnus Carlsen i oppgjøret mot Nikola Djukic i 3. runde av Sjakk-OL. Foto: Georgios Souleidis

– På en NRK-sending under sjakk-OL i Tromsø i 2014 var Magnus inne i studio etter partiet. Han kommenterte så vidt jeg husker noen ”stille” trekk i midtspillet som gjorde at motstanderen Djukic ble stående ørlite dårligere. Etter at han forlot studio, kommenterte du at det aldri hadde vært kringkastet dypere tanker på norsk språk noen gang. Det høres på et vis så vanvittig ut, jeg og min bror lo da vi hørte deg si det! Kan du utdype det du sa?

– Magnus kom med en ny forståelse av styrkeforholdet mellom springer og løper. Springer og løper har jo eksistert på sjakkbrettet i 1500 år. Det at man etter 1500 år skal skjønne noe nytt i styrkeforholdet mellom offiserene, er i seg selv ganske oppsiktsvekkende. Men at slike finheter skal kringkastes på norsk TV, er ganske spesielt. Det er en type erkjennelse som vanligvis vil publiseres i et spesialtidsskrift eller en bok for spesialister.  Det at verdens beste sjakkspiller sitter og forteller om slikt på norsk TV, er TV-underholdning på et ekstremt høyt plan. Det er kult at han gjør det, og det er så avansert at der og da var det bare noen hundre seere som kunne forstå det. Men så kan man prøve å forklare det, og i boka prøver jeg å forklare litt mer hva som skjedde.

Magnus Carlsen i NRKs OL-studio i Tromsø. Foto: Tarjei J. Svensen

Magnus Carlsen i NRKs OL-studio i Tromsø. Foto: Tarjei J. Svensen

– Fortalte han en hemmelighet?

– Ja, men i sjakken dreier de fleste nye ideer seg om åpningen. Det som var spesielt her, var at det var en ny idé i midtspillet. Det er en hemmelighet på et litt annet plan, for det er ikke sånn at han for eksempel i en VM-match direkte kan bestemme hvilket midtspill han skal ha, selv om det jo er en sammenheng mellom åpning og midtspill. Da TV-sendingen tok pause under nyheter på tegnspråk, fortalte Magnus litt mer til meg og Torstein (Bae). Da Magnus gikk, sa jeg til Torstein at dette kan vi ikke si videre, for det kan hende at når han velger åpninger i revansje-matchen mot Anand, at han kan han velge strukturer som passer til denne nye forståelsen av midtspillet. Da jeg skrev boka, var det etter matchene mot Anand og der har jeg forklart mer om konseptet til Magnus (s. 264, ”Magi i studio”).

– Så du skjønte at noe stort foregikk allerede da?

– Ja, det var veldig stort.

– Mye er sagt om Magnus sin dominans med 20-70 poengs ledelse i rating på verdenstoppen, om hans revolusjonerende ”kampsjakk,” og nå om at hans motstandere har lært kampsjakken og dessuten tatt innpå i rating. Hva tenker du nå? Tror du Magnus vil dominere som verdensener de neste ti årene? Ser du noen tendenser i utviklingen?

– Ja, det er en tendens at han ikke får så mye gratis lenger, da. Han har skapt en ny spillestil i verdenseliten, der man blant annet skal spille ut alle stillinger. Man kan spille ut stillinger som computeren sier er like. Man kan spille systemer som italiensk og spansk hvor det ikke er så forserte varianter, og man forsøker å styre unna de mest forserte computervariantene. Dette har jo gjort Magnus til verdens beste spiller.

– Men de andre i verdenseliten har også begynt å spille sånn. De andre i eliten blir ikke lenger satt ut når Magnus spiller på en jevn stilling. Tidligere kunne det være litt sånn, ”hvorfor spiller du på dette, dette er jo remis,” men nå er det mer forventet.

– Ja, det er den kampsjakken som du har fortalt om?

– Ja. Så han får ikke det psykologiske overtaket på samme måte som før. De andre vet at det er sånn det blir, og de er nødt til å vinne partier og spille på samme måte selv. I toppsjakken ser vi relativt få forserte varianter, for de ender som regel i remis; de er allerede analysert av computerne. Så vi får isteden litt ”fislesjakk” i åpningen. Og når de andre også spiller sånn – selv (Vladimir) Kramnik har begynt å spille slike åpninger – så står vi igjen med at selv om Magnus er verdens beste spiller, så er det ingen garanti for at han er bedre enn de andre i konkret variantregning. De andre er også vanvittig gode på å regne varianter. Jeg tror nok at Magnus med en viss rett kan si at han forstår sjakk bedre, men jeg tror ikke alltid at han regner bedre enn de andre.

- De andre i eliten blir ikke lenger satt ut når Magnus spiller på en jevn stilling. Foto: Yerazik Khachatourian

– De andre i eliten blir ikke lenger satt ut når Magnus spiller på en jevn stilling. Foto: Yerazik Khachatourian

– I en sånn kamp hvor det psykologiske har blitt litt mindre viktig, fordi alle kjemper uansett, får du disse regneduellene som Magnus av og til taper, som da han tapte mot Kramnik i Stavanger (Norway Chess 2017). Det vil skje i fremtiden også. Men de to første partiene i Sinquefield Cup, syns jeg, har vist at Magnus spiller sånn som han har spilt de siste årene, han endrer ikke stilen. Når han er på sitt mest skjerpede, er han utrolig god i den stilen. Som da han vant mot Karjakin i går (03.08.17, Sinquefield Cup), da er han på et ekstremt høyt nivå. Han får ingenting i åpningen, men fortsetter ufortrødent videre og skaper litt ubalanse, og til slutt gjør Karjakin en feil.

– Jeg tror ikke Magnus har noe valg. Det vil ikke hjelpe ham å spille de lange, forserte variantene. Det kan motstanderen også gjøre, og da blir det remis. Hvis Magnus skal vinne partier, må han nesten spille som han spiller. Det å være den beste spilleren i dette tilfellet, er å være den som forstår sjakk best. Han har et arsenal av stillingstyper han kan spille. Men det er en veldig energikrevende måte å spille på. Er han litt slapp i et par trekk, blir det fort remis. Han må hele tiden finne variantene som holder liv i stillingen.

– Kanskje han har energi nok til det i fem år til, men jeg tror ikke han har energi nok til å klare det like lenge som Kasparov. Han var verdens beste fra 1985 til 2005, selv om han mistet tittelen i 2000. Han var mer eller mindre verdens beste i 20 år. Det er et energispørsmål, om Magnus om 10 år orker hele tiden å file på stillinger, å spille den type sjakk som han kan og som fungerer, men som krever mye energi for ikke å ebbe ut i remis.

– Det virker likevel som han syns det er veldig interessant å spille slik, å prøve å tyne ut en liten fordel og til slutt vinst fra en jevn stilling, selv om det er slitsomt?

– Ja, og foreløpig er han sulten, han syns det er spennende å spille. Og du ser når han spiller, nå i Sinquefield Cup, men for så vidt også i hurtigsjakken i Belgia/Frankrike (de første delene av årets Grand Chess Tour), at han syns det er morsomt, å finne disse små variantene som utgjør forskjellen.

I et intervju Tarjei Svensen gjorde med deg i oktober i fjor under boklanseringen din, sa du at jo større spillestyrke en spiller har, jo mer vil han forstå hvor vanskelig det er å slå Sergej Karjakin (i forkant av VM-matchen mellom Magnus og Karjakin). Jeg syns det var et interessant perspektiv. Forstår du på ditt nivå, på drøye 2350 i rating, hvor vanskelig det er?

– Jeg har ikke komplett forståelse, det mangler jo 500 ratingpoeng, men jeg kan nok om sjakkhistorie, sjakkteori og stillingstyper, og jeg sitter jo med computer når jeg er hjemme og følger med. Men det vanlig publikum kanskje ikke forstår godt nok, er hvis computeren viser 0 (0 – null, det vil si at computeren vurderer stillingen som helt jevn), så er det veldig forskjell på disse 0-ene. For det er noen 0-er der det ikke er noe mer liv i stillingen, og da kan ikke Magnus heller vinne en slik stilling, hvis det er en ”død” 0.

– Men det Magnus er så utrolig god til, er å finne de like stillingene som fremdeles ikke er avklart, hvor motstanderen fremdeles må ta noen vanskelige valg. Og selv om da Karjakin ifølge computeren har lik stilling i 50 trekk, er det kanskje 50 vanskelige avgjørelser på rad, og til slutt så orker han ikke mer. Hvis Magnus derimot hadde valgt noen andre like stillinger, hadde Karjakin styrt partiet til remis direkte. Karjakin og de andre i verdenstoppen er vanvittig gode til å regne, og de er vanvittig gode i åpningsteori. De vil gjerne ha remis mot Magnus, og de leter etter de like stillingene som er ordentlige ”0-er”. Det jeg prøver å si, er at man må være på et ganske høyt nivå for å skjønne hvor krevende det er det Magnus gjør, nemlig hele tiden å finne de 0-ene som fremdeles inneholder litt liv.

– Ja, for de beste spiller jo nesten perfekt?

– Ja, de gjør det. Men det er forskjell på perfekt. Hvis du spiller perfekt og får en slik stilling (Grønn setter raskt opp en helt symmetrisk og død stilling på brettet mellom oss), så greier du ikke å slå Karjakin uansett. Men får du en stilling (Grønn dytter innpå en enslig bonde på hver side, fremdeles med symmetriske stillinger, men nå med svakheter) som er sånn, så klarer du kanskje å slå Karjakin, selv om dette også er 0. Vanlig publikum ser jo bare på computeren, og den sier at begge stillingene er «null-komma-null». Har du mer erfaring, skjønner du at det er ganske stor forskjell på de to stillingene her, fordi her har spillerne en potensiell svakhet, selv om stillingen er helt lik. Det er litt det å kunne se bak computervurderingen, for alle – selv min far – ser nå på disse computertallene, men det kan være stor forskjell på to stillinger som begge vurderes som 0.

– Det er jo der slike som deg kommer inn, for å forklare publikum dette?

– Ja, det er det. Magnus må hele tiden sørge for at selv om stillingen er lik og motstanderen ikke gjør feil, så må stillingen bevare en gnist av liv. Det er utrolig krevende, mot verdenseliten.

– En verdenselite som er drillet på ikke å få svakheter i stillingen sin.

– Ja. Men hvis Magnus skulle spilt mot folk på mitt nivå, er ikke problemstillingen reell, da vil han sørge for å få fordel allerede i åpningen. Mens mot de beste har han ikke sjanse til å få fordel i åpningen. Da må han godta «null-komma-null», og så må han presse derfra.

Åpningsnyhetene

– Apropos åpninger. Du skrev i boken om gleden i ungdommen ved å studere sjakktidsskrifter og finne såkalte ”novelties,” altså nyheter i sjakkåpninger, at det var en annen tilfredsstillelse å finne nyheter på den tiden, enn i dag med raske sjakknyheter og computeranalyser?

– Ja, det var en annen prosess, mer arbeidskrevende, og for så vidt mer tilfredsstillende. Og siden man brukte mer tid, husket man det kanskje bedre også. I dag er det sånn at du får informasjonen med en gang, og glemmer den fortere.

Aronian-Carlsen (1-0)

– Levon Aronjan hadde et parti mot Magnus i Norway Chess i år, hvor GM Jon Ludvig Hammer kommenterte at han hadde en nyhet i trekk 10.Lc2. Er det noe du ble glad for?

– Ja, det var et imponerende konsept av Aronjan. Man skjønner ikke helt poenget med løpertrekket, men det som viste seg senere er at man ofrer bonde og så kvalitet på a3. Konseptet var fantastisk. Og partiet i seg selv, å slå Magnus på den måten, det er et av de beste partiene som er spilt de siste 10 årene. Ideen med Lc2 var ganske dyp. Det var noe med at hvis svart bryter i sentrum, skulle ikke løperen stå i slag på d3 i en variant, jeg husker ikke helt detaljene… Så det var et profylaktisk trekk (Grønns hånd løper over brettet mellom oss og plasserer brikkene mens han prater), hvor han kommer svarts motspill i forkjøpet. Men plutselig skifter Aronjan fokus og introduserer en helt annen plan når han lokker den svarte dronninga til a3 (dette gir mer mening hvis du kjenner eller søker opp partiet!).

– Jeg tror Hammer mente Aronjan kunne ha prøvd å fange dronningen? Men han brydde seg ikke noe mer om den.

– Aronjan satset på kongeangrep da brikkene til Magnus var langt borte fra kongen. Løper c2 var en grei og fin nyhet, men han kombinerte dette med en veldig uvanlig idé, nemlig å ofre kvalitet, så det ble på en måte to spektakulære ideer i ett parti, i hvert fall det siste var en spektakulær idé, og den første var dyp. Og kombinasjonen av de to ble veldig imponerende.

– Er du glad for at det kan komme slike nyheter fremdeles?

– Nei, ja, løper c2 var vel trekk 10?

– Ja.

– Sjakken er ganske rik, da. I partiet mellom Magnus og Karjakin i går var tårn b1 en nyhet i trekk 11.  For tjue år siden spilte jeg en internasjonal turnering, ni partier, så sjekket jeg databasen etterpå, og i samtlige ni partier var vi ute av teorien rundt trekk ti eller før. Det er ganske tidlig å komme ut av teorien. Det viser at sjakken er veldig rik.

– Og det var ikke fordi det var dårlige trekk?

– Nei, nei, det var normale trekk. Hvis du husker lynpartiet til Magnus mot Vachier-Lagrave nå i sommer, var jo de ute av etablert teori i trekk 4. Det fins mange varianter som er analysert så langt at de nesten blir uinteressante, men sjakkspillere må ta konsekvensen av det og styre unna. Magnus er veldig flink på det.

– Så man må ikke nødvendigvis velge et objektivt dårlig trekk for å komme ut av teorivarianter?

– Nei, men hvis computeren foreslår fem trekk som er nesten like gode, må du kanskje velge nummer tre, da de to første er mye analysert. Du må finne de gode tredjevalgene og sånt. Der er Magnus veldig flink. Å velge det trekket som ikke er dårlig, men som likevel ikke er helt det computeren vil.

– Jeg håper folk har skjønt at hvis Magnus ikke spiller førstevalget til computeren, så er det ikke nødvendigvis fordi han ikke ser trekket, men fordi han vil ut av en variant.

– Ja, i åpningen er det sånn. Men også i midtspillet kan førstevalget til computeren føre til en stillingstype hvor vinstsjansene er veldig små, selv om det er det objektivt beste trekket. Man må velge det som i praksis gir størst sjanse til å vinne.

Myten om den gale sjakkspiller

Atle Grønn. Foto: Rolf Haug

Atle Grønn. Foto: Rolf Haug/mattogpatt.no

– Fra historien kjenner vi jo en del svært sterke spillere som har utviklet psykiske lidelser. Verdensmester fra 1972, Bobby Fischer, er kanskje den mest kjente. Vladimir Nabokovs romanfigur Luzjin, stormester i sjakk, er en fra litteraturen som ble stormester og samtidig fikk store mentale problemer. Hva er sammenhengen mellom sjakk på toppnivå og psykiske lidelser? Er det en sammenheng, eller er det en normal forekomst sammenlignet med befolkningen ellers?

– Det er et godt spørsmål, jeg vet ikke om det er en overvekt av psykiske lidelser eller ikke. Sjakkspillere har jo evnen til å bli oppslukt av noe som i seg selv er totalt unyttig. Det er noe av det vakre med sjakken, at spillet er totalt unyttig, men samtidig så fascinerende at det kan fylle et helt liv. Hvis du da velger å bruke livet på noe som er helt unyttig, så er det en fordel om du er bevisst det valget. Du er jo nødt til å leve i verden uansett om du er sjakkspiller eller ikke. Jeg tror at de som velger å bruke all tiden sin på sjakk, bør vite hva de gjør.

– Det hender vel av og til at man blir oppslukt, og så glemmer man at dette ikke er hele livet. Jeg har veldig sans for dem som velger å bruke livet sitt på den lidenskapen som sjakken er. Jeg tilhører jo delvis den gruppen selv også. Jeg tror ikke det er en fare i seg selv, men jeg tror det er en fordel å skjønne hva man gjør. Sånn som med Fischer, så tror jeg kanskje at han ikke alltid var bevisst valgene han gjorde.

– Etter gymnaset spilte jeg sjakk i et års tid, men det var noe i meg som sa at det bare å spille sjakk, det blir jeg ikke lykkelig av. Så jeg måtte begynne å studere, og da fikk jeg større glede av sjakken. Det tok fremdeles mye tid, men jeg hadde større gleder som sjakkspiller når jeg også hadde andre ting.

– Har du sett noen fellestrekk i typen psykiske lidelser sjakkspillere på toppnivå har utviklet?

– Nei, jeg er ikke noen ekspert på dette egentlig. Men det overrasker ingen hvis vi sjakkspillere har en diagnose. Men det er sikkert masse fordommer også. Men en ting som mange sjakkspillere har, også såkalt friske, er at de ofte har ulike ”hangups” på for eksempel regler. Både generelt og på sjakkregler. Så det er veldig lett å havne i regeldiskusjoner. For meg, hvis du ser det utenfra, er det kanskje et tegn på at man mangler litt perspektiv, når reglene blir så viktige. Det blir mye paragrafrytteri, det er mange jurister blant sjakkspillere, juristtyper, og gjerne av den karikerte typen.

– Sjakkspillere har valgt sjakk foran andre aktiviteter, de har valgt en verden som er rik, men som har klare begrensninger ved at alt foregår på de 64 feltene. Hvordan man skal oppføre seg på de 64 feltene, er nedskrevet i minste detalj, og for en del mennesker føles det som et trygt alternativ til den virkelige verden. Og for at det skal bli et trygt alternativ, så må reglene være klare. Det fører til en del absurde situasjoner hvis noe er uklart.

– Det kan kanskje øke mystikken rundt sjakk på toppnivå at spillere som Fischer og andre på en måte har bikket over i galskap? Jeg vet ikke om det er noe sjakken trives med eller om det blir et slags feil fokus?

– Nei, men myten om den gale sjakkspiller er jo noe som eksisterer. Flere i sjakkmiljøet er nok litt irriterte på den myten. I hvilken grad det er sant, vet jeg ikke, men at sjakk er en virkelighetsflukt, det er det. Det er fascinasjonen ved sjakk, at det er en mulighet til å flukte fra verden.

Det beste og verste med sjakk

Atle Grønn. Foto: Rolf Haug/mattogpatt.no

Atle Grønn. Foto: Rolf Haug/mattogpatt.no

– Hva er de beste og de verste tingene med sjakk?

– Det er mye bra, men at det er et objektivt spill hvor den beste vinner, det er for meg veldig viktig. Det er et spill uten flaks og med objektive kriterier. I ungdommen syns jeg det var viktig at sjakken lærte meg systematisk tenkning og gjorde meg til en forsker etter hvert i det sivile liv. Senere er det mest fascinerende for meg den rike sjakkulturen og sjakkhistorien med dens mange personligheter, med muligheter for å bli kjent med nye land og mennesker, og det at sjakken spilles på samme måte overalt. Sjakken krever ikke noe spesielt utstyr, det er en veldig enkel og ren aktivitet, med en fantastisk kulturhistorie. Stort sett er det bare positive ting å si.

– Det verste med sjakk er kanskje at dataalderen på den ene siden har ført til at det spilles mer sjakk enn noen gang, mange spiller på apper og på nett og så videre, men på toppnivå så er det en utfordring (med computeranalyser). Heldigvis kom Magnus og viste oss at det var en vei ut, og det trengte virkelig sjakken, en type som Magnus som viste at man kan spille tredjevalget til Stockfish (computeren) og likevel – eller kanskje nettopp derfor – kan vinne sjakkpartier. For toppsjakken er avhengighet av computeren kanskje det verste, hvis du vil bruke det ordet.

– Hvem er favorittspilleren din fra sjakkhistorien?

– Favorittpersonligheten vil jeg si er Mikhail Tal. Magnus er et åpenbart svar, men Kramnik har gjort ting jeg er veldig fascinert av. Særlig med hvit har jeg egentlig etterlignet en del av hans stil. Nå er jeg eldre enn Kramnik og begynte å spille mine åpninger uavhengig av ham, men han gjør med hvit det jeg ønsker å gjøre. Så sånn sett har han blitt en favorittspiller.

– Har du et favorittparti og –trekk fra historien?

– Det beste partiet i historien mener jeg ganske klart er Kasparov mot Topalov i 1999. Det skriver jeg om i boka. Det er ikke et parti jeg kjenner meg igjen i, jeg vil ikke klare å spille slik selv. Favorittrekk… Det er mange trekk, men Sjirovs løper h3, også det mot Topalov, er et fantastisk trekk.

– Tanken slo meg her en dag jeg funderte på sjakk, det rare i at sjakkbrikkenes styrke omtales som ulik, alle brikkene har jo samme slagkraft, alle brikker kan slå hverandre, fem bønder trenger ikke samle seg for å slå ut et tårn, den lille bonden kan med letthet slå ut en dronning så lenge den får fatt i den, og motsatt. Slik sett dreier brikkens styrke seg om mobile egenskaper, istedenfor dens slagkraft? Og egentlig kan brikkens styrke samtidig være dens svakhet, fordi den ikke tåler å la seg slå ut av brikker med lavere styrke, man havner da under i partiet og vil fort stå til tap. Heller må de sterke brikkene dukke unna og gå i dekning. Slik sett er det vanskelig å snakke om brikkens styrke, det handler heller om verdi?

– Ja. Og det med verdi, tårn 5 poeng og sånt, det har jo egentlig ikke noe med spillet å gjøre. Den eneste grunnen til at vi snakker om dette, er det pedagogiske. Det at for eksempel tårnet er 5 poeng, er fordi statistisk sett, hvis du tar en million eller en milliard sjakkpartier, så vil tårnet være fem ganger så sterk som en bonde. I et enkeltparti vet vi jo ikke i det hele tatt.

– Fordi det kommer an på stillingen og de øvrige brikkene?

– Ja. Så det er bare statistikk. Det legger ingen føringer, som du sier, på det enkelte parti. Det poengsystemet er ikke noe klubbspillere og i hvert fall ikke sterke spillere er opptatt av. Man har jo en bevissthet om at når man ofrer en kvalitet, som man sier, så er det noe spesielt da man bytter 5 poeng mot 3 (altså et tårn mot en løper eller springer), men i sluttspill for eksempel, så har vi jo en regel om at et tårn ikke kan stoppe to bønder som har kommet seg frem til tredjeraden – eller sjetteraden – fordi de forsvarer hverandre. Så det er mange sånne regler vi har i ryggraden, som denne siste som er en mer objektiv, absolutt regel. Det med at dronningen er 8, 9 eller 10 poeng, det er ikke så viktig. Men det er viktig pedagogisk.

– Glemmer tid og sted når jeg spiller sjakk

Atle Grønn i en lynsjakkturnering i Oslo Schakselskap. Foto: Tarjei J. Svensen

Atle Grønn i en lynsjakkturnering i Oslo Schakselskap. Foto: Tarjei J. Svensen

– I et annet intervju jeg gjorde, spurte jeg om begrepet flyt. Har du et forhold til flyt, i forbindelse med sjakk eller andre ting?

– Det er veldig vanskelig, for hvis man visste hva det var, ville alle alltid hatt flyt. Men det er jo sånn at av og til spiller man turneringer hvor alt fungerer, hvor åpningsforberedelsene fungerer, hvor du tar intuitive avgjørelser som du bare vet er riktige, og du skjønner ikke helt hvorfor variantene fungerer. Og det er noe av den flyten Magnus delvis har manglet i det siste. Men det er veldig mystisk hvorfor det er sånn. Hvis jeg skal forklare det, så kan jo alle spillere spille en del bedre enn ratingen sin, ratingen er jo et slags gjennomsnitt. Så hvis en 1400-spiller spiller på et 1600-nivå, så har vedkommende flyt. Hvis jeg med mine 2350 spiller på 2550, så har jeg en voldsom flyt. Hadde jeg alltid spilt slik, ville jeg jo fått den ratingen. Dette gjelder på alle nivåer, at man kan spille 200 poeng høyere enn det man har. Så jeg vil bare si at flyten er det samme som maksnivået, på en måte.

– Tenker du da også på den fysiske opplevelsen av flyt, der man glemmer tid og sted i det man driver med?

– Der føler jeg nesten alltid at jeg er når jeg spiller turneringssjakk, at jeg glemmer tid og sted.

– Er det et trekk ved sjakken?

– Ja, det er noe av det som fascinerer meg ved sjakken. For eksempel når jeg spiller i eliteklassen i NM, så tenker jeg veldig lite på hvordan resten av familien min spiller – hele familien min spiller jo også. Jeg tenker veldig lite på deres partier. Når spillere samtidig går mye rundt i lokalet og ser på andre, så er det for meg litt useriøst. De er ikke helt inne i partiene sine. Blant de yngre har du de som tar det seriøst, og så har du de som er litt for opptatt av andre. Du må bare tenke på ditt eget parti. Du må inn i den flytsonen. Da jeg var ung, kunne jeg også drive og løpe rundt, men med alderen så har jeg lært meg å konsentrere om mitt eget parti.

– Satte stor pris på Lahlums kompliment

Stor interesse for Atle Grønns nye bok da den ble lansert høsten 2016. Foto: Rolf Haug/mattogpatt.no

Stor interesse for Atle Grønns nye bok da den ble lansert høsten 2016. Foto: Rolf Haug/mattogpatt.no

– Hvilket forhold har du til litteratur? Er du glad i litteratur?

– Jeg har jo et litt sånn profesjonelt forhold til litteratur. Jeg har brukt det til å lære språk. Det betyr at jeg har lest veldig mye russisk og fransk litteratur. Det er en måte å kombinere det nyttige og det behagelige på. Så svaret er selvsagt at litteratur er veldig viktig for meg, men jeg har også hatt en profesjonell glede av litteratur. Jeg har aldri lest russiske oversettelser, jeg har kun lest på originalspråket. Den gangen jeg ikke leste russisk flytende, satt jeg med ordbok til jeg kom meg gjennom Dostojevskij eller hva det var. Så jeg har alltid brukt litteraturen til å lære språket.

– Språk er jo en hovedbestanddel i litteratur, og det virker som du er opptatt av språk, både ulike lands språk, men også godt språk i seg selv? Er du glad i språk?

– Ja, på den ene siden er jo russisk språk og grammatikk jobben min, men også som sjakkspiller, er jo språket det jeg er mest opptatt av for tiden, nemlig å skrive om sjakk. Jeg ønsker å skrive om sjakk på en måte der teksten når leseren. Jeg synes av og til når noen skriver om sjakk at de kunne stilt seg spørsmålet: ”Er dette interessant for leseren eller ikke?” Fordi hvis du som forfatter selv syns det er kjedelig det du skriver, kan du banne på at leseren syns det er kjedelig. Så jeg prøver å skrive på en måte som gjør at verken jeg eller leseren kjeder seg.

– Hans Olav Lahlum skrev, i en anbefaling av saksprosa, blant annet følgende om Sjakken eller livet: ”Språklig tilhører Grønn eliteserien også sammenlignet med skjønnlitterære norske forfattere.” Det er et fint kompliment?

– Ja, det er hyggelig sagt, det er et kompliment jeg satte stor pris på. Fordi jeg legger mye vekt på språket når jeg skriver om sjakk. Styrken min som sjakkskribent er at jeg har nok spillestyrke i sjakk til å skjønne sjakkvarianter, men også nok spillestyrke til å skjønne at man ikke alltid trenger sjakkvariantene i en tekst. Jeg har nok spillestyrke til å velge dem bort. Noen svakere spillere ville kanskje følt at dette må med, disse variantene må med, hele tiden, mens jeg kan skrive 300 sider nesten uten en variant. Hvis jeg ikke hadde vært en ekte sjakkspiller, ville kanskje noen brukt mot meg at «han skriver 300 sider om sjakk, men har jo ikke peiling.» Men i og med at jeg tross alt har litt peiling på sjakktrekk også, har jeg nok peiling til å velge dem bort.

– I intervjuet jeg nevnte tidligere av Tarjei Svensen, sa du noe som antagelig kunne vært en læresetning i skriving. På spørsmål om hvorfor folk burde kjøpe boka di, sa du blant annet at du har jobbet med språket, at du har sett på hver setning og tenkt: «Er denne setningen en berikelse for teksten, er denne setningen virkelig interessant, eller bør jeg ta den bort?»

– Ja, jeg tenker sånn, jeg prøver å skrive litt minimalistisk og ikke spe på med detaljer som folk uansett ikke vil få med seg.

– Kunne du tenke deg å skrive en roman en gang?

– Nei… Ikke en ren roman. Jeg liker å fortelle historier, og når man for eksempel forteller en historie fra sjakkmiljøet, så velger man alltid bort mange detaljer. Slik gjør man «litterære» valg hele tiden. Men jeg liker at det er en objektiv virkelighet i bunn. Men de valgene jeg gjør, de minner om litteratur, også skjønnlitteratur. Når jeg skriver mye om for eksempel Svein Johannessen i boka mi, er det også mye jeg ikke forteller om Svein Johannessen, som jeg kunne ha skrevet, men jeg bygger en karakter, og det er vel litt av det som av og til er svakheten ved ikke-profesjonelle skribenter som skriver om sjakk, altså når sjakkspillere selv skriver om sjakk, at de ikke er flinke nok til å velge bort. Så hvis en profesjonell redaktør hadde sett produktet, hadde han skrelt bort mye om teksten.

– Du leser jo mye litteratur, som du sier, i et slags nytteperspektiv, men sånn som norske klassikere, som Hamsun, eller annen norsk litteratur, leser du de med glede?

– Ja, de leser jeg med glede. Som i forrige uke, tok jeg frem Hamsun bare fordi jeg skulle til fjells. Da leste jeg Pan for å komme i en natur-stemning. Særlig nå i internett-tiden, syns jeg det er interessant å gå tilbake til Hamsun, fordi han skriver så jævlig godt. Når du er vant til å lese på skjerm hele tiden, lese alt mulig rart, så glemmer du hvor godt de beste forfatterne skriver.

– Jeg har også tatt opp et par bøker i voksen alder, jeg tenkte, hvor gode er egentlig de gamle legendene, og fy søren hvor flinke noen av de er, det er så godt språk, både Nabokov i Forsvaret, men også Hamsun og noen andre nordmenn –

– Ja, hvis du ser på Hamsun, en ting som slo meg der, er hvor korte og fine setningene er, det er hele tiden en god vri på inngangen på setningene. Og det er ikke sånn at du legger merke til det nødvendigvis, det er ikke oppsiktsvekkende setninger isolert sett, men ved at alle setningene er sånn, blir helheten så bra.

– Så det er ikke lesing kun i et nytteperspektiv.

– Nei, men jeg skal ikke skryte på meg at jeg er så utrolig belest, for mye av det jeg har lest har jo vært en del av det å studere fransk og russisk, da leser man mye, men da på originalspråkene.

– Har du en favorittroman gjennom alle tider?

– En roman som gjorde stort inntrykk var den franske klassikeren Rødt og Svart av Stendhal, den likte jeg veldig godt. Jeg leste den da jeg var i rett alder, rundt 20, for hovedpersonen er på samme alder. Ellers så er jeg jo veldig glad i russere, som (Nikolaj) Gogol og (Anton) Tsjekov. Når det gjelder Nabokovs Forsvaret, grunnen til at jeg kanskje syns det er den beste sjakkromanen, er at det er en roman der du føler at forfatteren skjønner hva en ekte sjakkspiller er. Det er ikke det at historien er så utrolig spennende eller veldig ”feel good,” snarere tvert imot, den er ikke noe særlig ”feel good” i det hele tatt, men hadde Luzjin endt opp som verdensmester, hadde det blitt en litt platt Hollywood-greie. Det at Luzjin ender opp som nummer 5-6 i verden og liksom ikke kommer videre, det er så mye mer realistisk. De fleste sjakkspillere blir jo ikke verdensmestere, de når et punkt og kommer ikke videre. Og det skjedde med Luzjin. Han nådde sitt maksnivå, og det var høyt, veldig høyt, men det var liksom ikke så høyt som du forventer at en roman skal ende, med en happy ending. I motsetning til Stefan Zweig, så følte jeg at Nabokov tok sjakkspilleren på kornet, den besettelsen fikk han veldig bra fram.

– For Nabokov var en sterk sjakkspiller selv også?

– Ja, han komponerte avanserte sjakkoppgaver og hadde en høy spillestyrke, ja.

– Sjakken har formet meg på veldig mange områder

Atle Grønn med kona Vibeke, sønnen Eskil og dattera Embla. Foto: Tarjei J. Svensen

Atle Grønn med kona Vibeke, sønnen Eskil og dattera Embla. Foto: Tarjei J. Svensen

– For å nærme oss en avrunding av intervjuet… Boken din «Sjakken eller livet» skisserer nettopp dette dilemmaet noen viderekomne sjakkspillere kan havne i, skal de velge sjakken eller livet. Og da lurer jeg på, var du noen gang i tvil om du skulle introdusere barna dine for sjakk?

– Nei, jeg var ikke i tvil om det, jeg ville gi dem den muligheten. Siden jeg selv har holdt på mye, på et rimelig høyt nivå, så har jeg ingen illusjoner. Det er nok ofte slik at hvis foreldrene ikke er gode sjakkspillere selv, så kan de ha masse illusjoner og tenke at sønnen eller datteren er så briljant, så han eller hun blir sikkert en strålende sjakkspiller, mens jeg ikke har hatt de illusjonene om at barna mine skal bli kjempegode. De har jo blitt gode og blitt norgesmestere i aldersbestemte klasser og nordisk mester og sånt, men at de skal være helt eksepsjonelle talenter, har jeg ikke hatt illusjoner om. Så det har gjort at jeg har hatt et mer avslappet forhold til deres spilling.

– Har de fremdeles ambisjoner i sjakken?

– Nei, de har som sagt vunnet litt, men nei, de er ikke så hekta som meg. I og med at de har vokst opp i sjakkmiljøet, så har de en trygghet der, de har et miljø de kan vende tilbake til når som helst, de vet hvordan man ferdes i dette miljøet og hvordan man spiller, den basisen som gjør at de har sjakken resten av livet.

– Slik sett blir sjakken en del av identiteten?

– Ja.

­– I en fin referanse til Hamsuns Sult, skriver du i boken din at Oslo Schakselskap er et sted du ikke forlater uten å ha fått merker av det (Grønn ler). Hvilke merker har du selv fått etter flere tiår i sjakk? Sitter du stort sett igjen med glede?

– Ja, det er glede. Sjakken har formet meg på veldig mange områder. Men den har også gitt meg akademisk selvtillit. Det at sjakken er så objektiv med ratingtall og vinn og tap og så videre, gjør at jeg i andre sammenhenger ikke lar meg sette ut av at noen påstår at ”den og den er så genial” og ”du kan aldri oppnå det og det” og sånn. Sånne ting. Så den har gitt meg selvtillit. Jeg vet hva jeg kan klare, og jeg vet at det finnes også begrensninger. Men den har hjulpet meg i det akademiske.

Da Atle Grønn bukket tårn mot Simen Agdestein

– Jeg har et diagram til her, jeg spurte vedkommende du spilte mot om han husket partiet, det gjorde han ikke. Jeg tror ikke han syns det var et viktig parti, men vi kan jo se om du husker dette:

– Ja, ja, ja, dette er Simen (Agdestein), dette husker jeg godt. Dette husker jeg veldig godt. Dette er i 1990, NM for lag. Jeg skulle slå Simen her. Det er litt typisk, jeg husker partiet mot Simen, Hans Olav husker partiet mot meg. Det er jo fordi Simen er mye bedre enn meg, for meg var det veldig stort at jeg holdt på å slå ham. Computeren viste klar fordel, jeg hadde vel +2 eller noe sånn?

– Ja, på min Stockfish var det +0,66 her, men jeg vet ikke om min versjon er så presis.

– Ja, men tidligere i partiet hadde jeg større fordel. Men her er det kanskje bare remis.

– Men hva var det som skjedde her?

– Jeg bukket jo tårnet.

­- Ja, du gikk inn i en gaffel med Tc4? (Tc4 tillater Se3+ med gaffel på tårnet og kongen i neste trekk.) Var det i tidsnød?

– Ja, det er helt utrolig. Det er en utrolig bukk. Det er som når motstanderne til Magnus klaget over at han hypnotiserte dem. Og det er litt den følelsen her, for jeg visste at dette kan jeg ikke tape mot Simen. Jeg hadde jo stått til vinst tidligere, mens her gikk det mot remis. Så var jeg jo 19 år, mens Simen var i verdenseliten. Men så mister du på en måte oversikt over brettet. Ting som du egentlig kan ta utenat i søvne, du mister følelsen på brettet. Jeg mistet rett og slett helt kontrollen på stillingen.  Du må sjekke hvilket trekk det var jeg satte tårnet i slag.

– Skal vi se, det var trekk 38.

– Da var det tidsnød. Men selv om det var tidsnød, er det et sånt trekk man ikke skal gjøre. Det er jo en så grov bukk. Det er egentlig umulig å gjøre et sånt trekk.

– Ja, selv jeg ser jo relativt fort at det er å gå inn i en gaffel.

– Det har med motstanderen å gjøre, pluss tidsnøden. Det er vanskelig å spille mot sånne som Simen og Magnus, og kanskje særlig Simen, fordi han utstråler så mye energi når han spiller.

– Ja, han er jo en fantastisk person i sjakkstudio på TV også.

– Ja. Du blir stressa av å spille mot en sånn person som Simen. Han spiller med hele kroppen og er et sånt konsentrasjonsfenomen, og du føler hele tiden at han har et eller annet på gang, så blir du bare forvirra. Så jeg spiller alltid veldig dårlig mot Simen.

­– Hvilket toppnivå hadde Simen?

– Han hadde bare 2630, men det tilsvarer sikkert 2730 i dag. Han var nummer 16 i verden.

– Han husket jo ikke partiet, men da jeg spurte om andre kommentarer om deg, sa han at du er en av sjakkens helter.

– Det var hyggelig.

Fosse vs Grønn, 2017

Jeg kunne ikke la sjansen gå i fra meg til å spille mot en internasjonal mester, noe Grønn takket ja til selv om jeg allerede hadde stjålet en time og førti minutter av tiden hans. Optimistisk (les: naivt), siden jeg kun hadde vunnet et par lynpartier på nettet med åpningen 1. c4 – og selv om jeg egentlig hadde null peiling på den åpningen – prøvde jeg meg på den.

Til tross for at Grønn sjenerøst to ganger underveis i partiet kommenterte at jeg spilte solid, havnet jeg fort i en tapt stilling og måtte til slutt gi opp. Med fare for å dokumentere offentlig min inkompetanse ved sjakkbrettet, her er partiet (for de spesielt interesserte!):

Morten Fosse (30)

Morten Fosse. Foto: Privat

Morten Fosse (30) fra Bergen er en sjakkamatør som er ansatt i staten, nysgjerrig på sjakk og glad i langintervjuer.