Varierende åpningsspill

Hentet fra filmen Showgirls.

Et lite stykke frustrasjon.

av Håvard Flatland Børresen

Jeg hadde for noen uker siden en traumatisk opplevelse da jeg spilte sort mot en spiller ratet 800 på chess.com. Jeg kom vinnende ut av åpningen og sto til vinst, men han hadde klart å låse spillet totalt ved å spille bøndene sine bare ett trekk frem. Han fulgte ingen gitt åpningsteori, selv om det kunne minne om en variant av «flodhesten», som er en åpning hvor svart spiller b6 Lb7 eller g6 Lg7 fulgt av e6 og/eller d6. Det var rett og slett svært vanskelig å få til et angrep mot ham, fordi jeg trengte å åpne opp partiet. Motstanderen min var mer enn tusen ratingpoeng bak meg, allikevel følte jeg at jeg ikke klarte å vise ham at det ikke er slik man skal spille sjakk. Ofte føler man som sjakkspiller at motstanderen må være dårlig, ettersom han ikke følger åpningsprinsippene slik en selv gjør.

Sergey Karjakin. Foto: WORLD CHESS Press Office; Evgeny Pogonin

Sergey Karjakin. Foto: WORLD CHESS Press Office; Evgeny Pogonin

Personlig er jeg veldig glad i å prøve ut nytt territorium, og det tror jeg er bra. Det er altfor mange som holder seg til én eller to typer åpninger. Disse spiller de gjerne svært godt, men de har ikke innsikt i andre varianter. Grunnlaget for denne artikkelen er å fortelle om hvilke muligheter man har ved å prøve litt variasjon, noe jeg håper kan bidra til at flere spillere der ute prøver ut åpninger de selv vanligvis ikke spiller. Hovedfokuset vil allikevel være noe litt annet.

Det er mange måter å åpne et sjakkparti på. Noen foretrekker 1. e4 e5 2. Sf3 Sc6 3. Lb5 a6 som deres ultimate teoretiske våpen, som også er kjent som Ruy Lopez eller spansk. Dette er en stillingstype som mange finner svært sikker, og som ikke utgjør en stor risiko. Den er derimot svært avhengig av teoretisk kunnskap hvis man ønsker å spille på et høyt nivå, og jeg opplever at spillere sterkere enn meg selv ofte drar nytte av min manglende kunnskap på området. Og det er beklageligvis tilfellet ved de fleste åpninger. Teorien er ikke kun basert på hva som står i åpningsbøkene, men også hva man selv har erfart i liknende åpninger. Der stiller de som har spilt åpningen mange ganger før svært sterkt!

Ruy Lopez eller spansk åpning.

Men for å gå tilbake til mitt eksempel fra tidligere. Han spilte ikke direkte galt. Men jeg måtte vite hvilke elementer jeg skulle se etter for å få en fordel i partiet vi spilte. Det var selvfølgelig duket for å åpne opp posisjonen og «sprenge opp» sentrum for å klargjøre for brikkenes angrepsposisjon. Åpningen i seg selv var dynamisk, selv om han ønsket å beholde brikkene bak muren av bønder fram til jeg tok initiativet og gikk inn for angrepet. Det var ikke noe problem å åpne stillingen, og jeg tror han hadde hatt større glede av å åpne opp selv. Det gjorde han altså ikke. Kongen hans fikk etter hvert en tragisk forsvarsstyrke foran seg, og han endte opp i matt rundt 20 trekk etter jeg startet angrepet.

Problemet lå i at hans posisjon gjorde det vanskelig for meg og min posisjonsforståelse å finne et konkret angrepspunkt fra start av. Utvikling av brikker og forbedringen av deres posisjon er alltid vesentlig, men i denne posisjonen var det lite som hjalp på dette området. Jeg valgte å gi bort en bonde for å åpne opp for alle brikkene mine, noe han gladelig tok imot. Lukkede posisjoner har den tendensen at bøndene må bryte opp sentrum for å skape et aktivt spill.

Allikevel var jeg hele tiden overveldet og følte meg truet over hans muligheter i partiet for å kunne tilpasse seg og skape trekktvang i minst to av stillingene som oppsto. Dermed måtte jeg prøve å spille så praktisk sjakk som mulig og prøve å skape nye trusler for at han ikke fikk den muligheten. Jeg må ærlig innrømme at det var et litt skittent parti mot slutten, og jeg var ved flere anledninger litt urolig for at han skulle klare å holde remis. Jeg følte med andre ord svært ofte at jeg ikke klarte å straffe ham for åpningsvalget sitt. Jeg var rett og slett ikke vant til den type stillinger!

Sheldon Cooper kan være sterkt teoriavhengig i serien Big Bang Theory. Er du?

Mot spillere på mitt eget nivå får jeg ofte høre at jeg ikke følger teori selv og at jeg ikke spiller åpningstrekkene. Klubbspillere har pugget noen åpninger og tror de kjenner alle varianter, men hvordan kan de si dette om eget spill og allikevel ikke takle frustrasjonen over å møte noe de ikke ofte møter? Er ikke det fundamentet deres, at de skal kunne fortelle meg at dette er dårlig? Hvorfor vinner de da ikke? Vel, denne er tosidig. Og jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i utsagnet om å ikke følge en gitt åpning til punkt og prikke. Jeg taper ofte fordi jeg vil leke troll.

Man kan være usikker på teorien selvfølgelig, og rett og slett ikke vite hva som er best å spille i den gitte posisjonen. Man kan være lei av å få den samme type midtspill om og om igjen, og dermed ville prøve ut noe annet. Men jeg er mer på et område hvor jeg føler meg innforstått med hovedvarianter i svært mange åpninger. Jeg liker allikevel å appellere til en spillestil som gjør min motstander usikker, og dermed liker jeg også å blande ulike strategier fra ulike åpninger som fungerer i praktisk spill på mitt nivå. Når motstanderen må konsolidere seg med å ikke vite klart hva slags plan han har, da føler jeg at jeg ofte har oppnådd mitt så lenge jeg selv fortsatt har en plan for mitt spill. Det betyr ikke at jeg ikke tabber meg ut ved å spille slik. For det gjør jeg! Men mangelen for forståelse blant hybridåpninger er et faktum blant utrolig mange spillere. Prøv selv!

Et eksempel på hybridåpninger er ikke å gå fra en åpning til en annen, men rett og slett bruke gitte strategiske eller taktiske kunnskaper fra en åpning og prøve å anvende det i den du nå befinner deg i.

Magnus Carlsen. Foto: Maria Emelianova

Magnus Carlsen. Foto: Maria Emelianova

Mine tanker rundt Magnus Carlsens åpningsspill er litt slik. Han bruker prinsipper fra andre åpninger og anvender de for å både forvirre motstanderen, men også for å gi motstanderen en aha-opplevelse om at det faktisk er trekk som kan forvirre motstanderen.

Jeg vil påpeke at det ofte kan gå ut over eget spill ved å prøve å anvende flere prinsipper i en gitt åpning. Men om du har nok kunnskap ser jeg ikke grunnen til at man skal la være å prøve det ut.

Om du er som meg, en klubbspiller som ønsker å utforske og ikke ha en A4-holdning til åpningene, så tror jeg du kommer til å nå langt. Adaptasjon er viktig, og kunnskap får man ikke bare ved å lese om teorier. Man må utforske dem!

Jeg ønsker dere alle en god jul, og håper dere tuner inn for å følge med på verdensmesterskapet i lyn- og hurtigsjakk i romjula. Og selv om mange har stor suksess ved å bare anvende noen få type åpninger, så ikke glem at de allikevel ofte har stor tilegnet kunnskap til andre. Prøv ut en ny åpning, da vel. Kunnskap er makt!