Varmt og underfundig, mørkt og utspekulert

Novellesamlinga Sjakkspillere – tre noveller (lansert 1.11.2016) holder det den lover. Vi blir godt kjent med snodige og originale sjakkspillere som på ulike måter og av ulike grunner er ensomme. Eivind Riise Hauge treffer veldig godt selv om han nok også treffer smalt.

av Victor Hansen

Før jeg begynte å lese boka, hadde jeg litt vondt for å tro at skjønnlitteratur egentlig kan inneholde sjakkdiagrammer og samtidig virke naturlig. Men Hauge har langt på vei vist at det er mulig å skrive god sjakklitteratur uten at selve sjakktrekkene står i fokus.

Sjakkspillerne i novellesamlinga har til felles at de står overfor samme eksistensielle valg som ble beskrevet i ei sjakkbok som utkom bare to uker tidligere: Sjakken eller livet? Novellene dveler gjennomgående ved spørsmålet om sjakken kan gjøre mennesker ute av stand til å mestre livet, eller om det kanskje er sjakken som tross alt gjør dem i stand til å mestre livet sånn noenlunde. For vi har å gjøre med ensomme, besatte, originale sjakkspillere som har det tøft i møtet med det virkelige liv.

Sjakkspillere, av Eivind Riise Hauge.

Den innledende langnovellen Victor Tukmakovs siste vinter kom ut første gang i 2010 og foreligger her i en noe revidert utgave. Den handler om en puslete og fåmælt russisk stormester som dukker opp i Bergen rundt 20 år etter at han i 1981 ble kjent for et sagnomsust og kanskje (eller kanskje ikke) gjennonanalysert springeroffer. Med sin sjakklige og menneskelige innsikt gjør russeren dypt inntrykk på novellens forteller og forandrer livet hans. Mens jeg leste, tok jeg meg ofte i å lure på hva som egentlig skjer med fortelleren, og hvorfor det egentlig skjer. Bonuspoeng til forfatteren for dét.

Halle Gaut handler om en bygdeoriginal som bærer dette navnet. Etter mange år møter han den tidligere klassekameraten Torgny Skarbekk til en sjakkdyst som får et uventet resultat både på og utenfor brettet. Livet har lekt veldig forskjellig med dem, og sjakken har påvirket dem ulikt.

I siste novelle blir vi kjent med Zsuzsa som i unge år ble hardt presset av faren sin (doktor Mitrofanov) til å drive det til noe stort i sjakk. Victor Tukmakov var en av trenerne. Vi kommer inn i historien mange år senere hvor Zsusza for lengst har sluttet med sjakk, er psykisk syk og faren hyrer inn Crystek for å få henne tilbake til sjakkbrettet. Møtet mellom Crystek og Zsuzsa er varmt og godt beskrevet og tar mange overraskende vendinger.

Forfatteren har klart å legge en lun humor bak de til tider dystre skjebnene. Sjakkspillerne er også på sine vis gjenkjennelige som nettopp sjakkspillere. Vi har liksom truffet noen «slike» i sjakkmiljøet, og det virker både virkelighetsfjernt og samtidig realistisk når Tukmakov har sine strenge oppfatninger om hvor store og tunge alle brikkene skal være, når en sjakkfar presser barna sine for hardt til å spille sjakk og under tvil også når en vakker kombinasjon redder livet til Halle Gaut.

En god lakmustest på god litteratur er om teksten tåler delsetninger av typen «mens han slikket limet på en Rød 3». Skrevet av wannabe-forfattere virker slike fraser tomme, avslørende og malplasserte, mens de i motsatt fall virker naturlige og er med på å bekrefte det høye nivået. Hauge hører til blant de sistnevnte og kan trygt la protagonister slikke limet på en Rød 3.

Den første og siste novellen appelerte veldig til meg, mens jeg synes det var vanskeligere å få tak på novellen om Halle Gaut. Og selv om jeg setter stor pris på de fleste språklige og sjakklige krumspringene i boka, blir noen av dem likevel i overkant høytsvevende. Jeg klarer heller ikke å gi helt slipp på følelsen av at boka trolig appellerer til et ganske smalt publikum. Men er man over gjennomsnittet interessert i sjakk eller litteratur, helst begge deler, kan boka anbefales på det varmeste.

Alt i alt er Sjakkspillere (2016) av Eivind Riise Hauge meget velskrevet, lesverdig og morsom, og jeg gir boka terningkast 5.

Delapouite (CC BY 3.0)

Så spørs det da hva som hadde skjedd med Victor Tukmakov, Halle Gaut og Zsuzsa om de ikke hadde hatt sjakken, dette forunderlige spill som ingen forlater før de har fått merker av det.

Eivind Riise Hauge: «Sjakkspillere – tre noveller»
Vigmostad Bjørke
153 sider
ISBN: 978-82-419-1349-5

Om forfatteren:
Victor Hansen (34) er mesterspiller i sjakk og tidligere redaktør av Norsk sjakkblad. Han vendte nylig hjem etter ti år i Tyskland og er nå ansatt som universitetslektor i norsk for internasjonale studenter på Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.