Noen mener Stein Bjørnsen er forhåndsdømt. Det kan mannen takke seg selv for.
av Tarjei J. Svensen
(KOMMENTAR): Det er gått åtte uker siden jeg avslørte at Horten-mannen Stein Bjørnsen (50) er anklaget for å ha jukset i flere sjakkturneringer. Saken har naturlig nok vakt stort engasjement i sjakk-Norge, ikke minst etter at den også ble omtalt en rekke ganger i de største riksavisene. Totalt er sakene om 50-åringen lest over 55.000 ganger på Sjakkbloggen og Matt & Patt.
LES OGSÅ: Bjørnsen-saken – en Kafka-prosess?
Det er ikke overraskende at saken vekker reaksjoner på begge fløyer, sist fra forfatter Aage G. Sivertsen som skrev at «Hekseprosessen må stoppe». Vi snakker om en sympatisk og godt likt mann som tragisk nok mistet synet i ung alder. Til tross for det har han klart seg godt og hatt suksess i flere idretter. Nå også i sjakk. Fra å være en spiller på cirka 1200 i rating, litt under en normal norsk klubbspiller, begynte han plutselig å prestere på mester- og opp mot elitenivå.
Jeg så ham på nært hold i Landsturneringen og ble imponert av sterke 8 av 9 i klasse 2, klassen for habile norske klubbspillere. To av Norges fremste sjakkpersonligheter Øystein Brekke og Hans Olav Lahlum hyllet så prestasjonen hans på Fagernes. Der seiret han etter å ha gått ubeseiret gjennom turneringen. En fantastisk historie, tenkte jeg.
Men så begynte historien å slå sprekker. Var historien for god til å være sann? Ja, dessverre.
Jeg fikk en telefon fra en svært pålitelig kilde. «Jeg er sikker på at han har jukset», ble jeg fortalt. Et sjokk. Tanken hadde så vidt streifet meg. På ren refleks slo jeg det imidlertid fra meg. Så sjekket jeg analysene. Alt ble krystallklart.
Deretter begynte den berømte snøballen å rulle. Jo mer jeg gikk inn i saken, dess tydeligere ble det: Stein Bjørnsen var en juksemaker og ansvarlig for en av de største skandalene i norsk sjakkhistorie.
Latterlige påstander
Bjørnsen og hans støttespillere har lagt en strategi om å avvise alle beskyldninger om juks og heller gå til frontalangrep på anklagerne. Problemet er bare alle de feilaktige påstandene som har vært på grensen til latterlige. Her er noen eksempler:
- I et innslag på NRK hevdet han at han ikke brukte elektronisk utstyr, og viste frem en diktafon tilkoblet analoge ørepropper. Men ifølge flere eksperter jeg har snakket med, viser bilder av Bjørnsen at han har brukt en helt annen type øreplugger som er med bluetooth-teknologi og ikke direkte kan kobles til en diktafon.
- Bjørnsen hevdet at «ingen av de som var til stede på Fagernes, har anklaget meg». Dette er feil. Anklagene kommer fra tilskuere, motstandere og elitespillere som var til stede på Fagernes.
- «Alle jeg har møtt og slått, har stort sett vært langt under mitt ratingnivå, og de gangene jeg har spilt mot dem med samme spillestyrke, har det som regel blitt remis.» sa Bjørnsen til TV 2. Dette er også feil. Motstanden hans har stort sett vært på 1600—2000, som slettes ikke er langt under hans ratingnivå, om vi med en stor dose godvilje slår fast at han holder et nivå på 1800 i norsk rating.
- Det er langt lettere å finne «computertrekk» mot svakere spillere, er en annen av hans påstander. Dette er også feil. I en overlegen stilling vil det være langt flere gode trekk å velge mellom. Mens et menneske velger det enkleste og tryggeste, for eksempel et dronningbytte, vil computeren likevel regne stillingen til bunns og finne det «beste» trekket. Denne fellen gikk Bjørnsen i ved flere anledninger.
- Bjørnsen og hans støttespillere sier han ble «utsatt for en grundig sjekk av noen av Norges mest erfarne dommere». Dette er også feil. Det var ingen sjekk, annet enn at han ble bedt om å beholde begge hendene på bordet. Det ble for eksempel ikke sjekket om han hadde en telefon på seg, og heller ikke ørepluggene ble sjekket. Selv om en slik sjekk hadde blitt foretatt, ville det ikke vært noen frikjennelse. Som Morten Sand skrev på Matt & Patt, finnes det høyteknologisk utstyr som krever spesialkompetanse for å avsløre. Da hjelper det lite at han hadde en person ved siden av seg og at Hans Olav Lahlum er en av Norges mest erfarne dommere.
Og det er mer: En av hans støttespillere hevdet at scoren på FIDEs analyse av partiene, var på 3,49. En score mellom 1 og 4 skal indikere at juks er usannsynlig, var påstanden.
— Hadde min virkelige spillestyrke vært lagt til grunn hadde testen plassert meg helt ned mot usannsynlig, sa Bjørnsen selv til TV 2.
Men selve scoren, og tolkningen av den, er ifølge mine kilder feil. Scoren er bare en detalj i en lang og grundig analyse av over 20 av Bjørnsens partier. Dette bekreftes dessuten av presidentens uttalelse om at «A-prøven er positiv».
For det er partiene hans som er det viktigste beviset i saken. Uansett hvor stort sjakkgeni man hevder å være, så er det ikke mulig for et menneske å gjøre så mange sjakktrekk på rad uten å gjøre feil av betydning. Kanskje er det mulig i et par partier om man er en riktig sterk spiller. Kanskje til og med tre. Men her snakker vi altså om en amatør som etter et års trening hevder å ha spilt 66 partier på rad uten tap.
Enhver sjakkspiller med litt erfaring vet at det ikke hjelper å «huske analyser gjort på forhånd» med 169.518.829.100.544.000,000.000.000.000 mulige måter å spille de ti første trekkene på.
Derfor skrev jeg om juksesaken
Mange har kommet med krass kritikk for at jeg i det hele tatt omtalte saken. Mannen er uskyldig inntil det motsatte er bevist og man bør vente på en skikkelig prosess, mente mange. Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg er uenig i det.
For det er ikke første gang media omtaler anklager om juks. Også doperne Lance Armestrong og Johan Mühlegg ble utsatt for anklager om juks, selv om de var uskyldig inntil det motsatte var bevist. Burde man holdt kjeft om de anklagene? Selvsagt ikke.
Stein Bjørnsen hadde spilt minst fire turneringer der man mente det var klare indikasjoner på juks. Anklagerne mente at toppen var nådd. Å la ham spille en femte turnering å risikere at han jukset der, var utelukket. Det er ikke rart at de gikk til media med påstandene.
I likhet med mange andre kritikkverdige forhold som graves frem av journalister, tror jeg tvert imot at saken har fått en langt bedre prosess enn den ville fått uten mediedekning.
Her er tre eksempler på det:
- President Bjørn Salvesen i Norges sjakkforbund meldte først at saken ville bli behandlet på et styremøte 3. februar – nær én måned etter. Da medieoppmerksomheten ble såpass stor, ble det sendt ut en pressemelding om at saken behandles i et ekstraordinært styremøte 20. januar — to uker tidligere enn planlagt.
- Salvesen uttalte i den første saken Sjakkbloggen skrev at Bjørnsen sto fritt til å stille i andre turneringer ettersom han er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Senere sendte han ut en presisering til mediene om at det ikke er riktig at han er gitt karantene. 14 dager etter kom kontrabeskjeden om at han er satt i karantene selv om ingenting var bevist.
- Det har kommet frem mye ny informasjon som følge av mediedekningen. Dette er informasjon Norges Sjakkforbund neppe hadde klart å grave frem alene.
Det er flere grunner til at jeg skrev om saken. Det er første gang i Norge der noen er mistenkt for å bruke teknologi i sjakkpartiene. Han hadde gått fra å være helt ukjent i norsk sjakk til å vinne flere store turneringer. Saken har også en ekstra dimensjon siden det dreier seg om en person som velvillig har stilt opp i media og skrytt av sine meritter, både på og utenfor sjakkbrettet. Det har slått tilbake på ham selv. Utfallet av saken kan dessuten få konsekvenser for hvordan Sjakkforbundet håndterer lignende beskyldninger i fremtiden.
I denne saken er det ikke snakk om ondsinnede rykter og sladder, slik noen har hevdet. Påstandene om juks kommer fra sentrale og navngitte personer i norsk sjakk. Frode Urkedal er landslagsspiller og snart stormester. Atle Grønn er internasjonal mester, tidligere NRK-kommentator og en av Norges fremste sjakkeksperter. Arthur Kogan er en kjent stormester som har engasjert seg i kampen mot sjakkjuks internasjonalt. I tillegg har vi Ole Valaker, tidligere leder i Ungdommens sjakkforbund, sjakkjournalist, sjakktrener og selv en sterk mesterspiller.
Det er også verdt å trekke frem den norske stormesteren Rune Djurhuus som skrev følgende i en kommentar:
At en godt voksen sjakkamatør på kanskje 1200 i spillestyrke etter 2 år med intensiv trening skal klare å spille 9 partier på Fagernes uten å gjøre en eneste taktisk blemme – faktisk knapt noe trekk som ikke befinner seg på topplisten til et computerprogram – er intet mindre enn et sjakklig mirakel.Det vitner om at personen enten er et sjakkgeni av de sjeldne, eller at han har jukset ved å få hjelp av sjakkcomputere. Det finnes ingen mellomting her.
Hva nå?
Det har vært stille i Bjørnsen-saken den siste måneden. Status er at Sjakkforbundet fortsatt forbereder en test, mens Bjørnsen selv stadig gir uklare signaler på om han er villig til å ta den. Fra først å si at han gjerne stiller opp til en test, naken om nødvendig, har han vært skeptisk til å ta testen. Til TV 2 i februar sa han likevel at han regner med å ta testen, men han vil gjøre det «når han er klar for det».
– Jeg har nå ikke annet valg enn å stille til testen, men jeg forlanger at det skal skje når jeg er klar for det – og det blir ikke på en stund, sa Bjørnsen.
Jeg er sikker på at det ikke blir noen test. Bjørnsen har rett og slett for mye å tape på å stille opp. For om den forberedes godt nok, vil den avsløre ham. Den kan gjennomføres på flere måter. Man kan godt gjennomføre en turnering, bare den er lukket og ikke rates. Så kan man stille ham noen spørsmål om partiene i etterkant.
Men det er riktig som påpekt av elitespiller og tidligere sentralstyremedlem Inge Sandstad Skrondal: Testen bør foretas i et bomberom der ingen signaler kan nå ut.
Til slutt kan saken bare få et utfall: Stein Bjørnsen må utestenges fra all offisiell turneringssjakk i minst tre år.
