Jeg tar aldri kjendis-selfier, men gjorde et unntak for Zlatan

Jeg skjelver fortsatt.

av Tarjei J. Svensen

Jeg har møtt noen kjendiser opp gjennom årene. Det er blitt en vane nå. Før ble jeg nok ganske lett «starstrucked», men nå er det liksom ingen big deal lenger.

Og selfier med dem har jeg definitivt aldri brydd meg om. Selv ikke da jeg sto en halvmeter unna Vladimir Putin i fjor. Eller da jeg snakket om sjakk med Per Mathias Høgmo. Eller ekspederte Jens Stoltenberg. Uten sammenligning for øvrig.

Men det finnes unntak for spesielt kjente personer. Som Zlatan Ibrahimovic. Mannen er en legende. Jeg har digget fyren helt siden han scoret det syke målet for Ajax i begynnelsen av karrieren. Kort tid etter ble han solgt til Juventus.

Og for deg som fortsatt ikke aner hvem dette er: Skam deg. Og se denne:

Hele Paris Saint-Germain bor tilfeldigvis på Grand Heritage Hotell i Doha, akkurat som meg. Vel, så tilfeldig er det kanskje ikke. 70 prosent av klubben eies av et enormt statlig Qatar-fond. Det gjør klubben til en av de rikeste i verden. Dermed har altså Zlatan & co okkupert hele andre etasje. Jeg bor i tredje.

Stormestere i sjakk ble pent bedt om å bytte rom. Og det midt i turneringen. Makan.

Utenfor ønskes laget velkommen. Anledningen er en treningskamp mot Inter Milan som spilles i Doha 30. desember. Kanskje får jeg med meg den også.

Paris Saint-Germain føler seg nok velkomne på Grand Heritage Hotell.

Paris Saint-Germain føler seg nok velkomne på Grand Heritage Hotell.

Fra hotellvinduet mitt kan jeg se laget trene på den strøkne gressmatta like ved.

Paris Saint Germain trener utenfor hotellet.

Paris Saint Germain trener utenfor hotellet.

Siden den store nyheten kom ut, at selveste Paris Saint Germain skulle bo på hotellet, har praten gått løst. Senest ved frokosten i dag. «Det hadde vært kult med Zlatan-selfie.» Bedre sjanse får man neppe.

Vel, nå bød sjansen seg. Fra hotellvinduet mitt så jeg laget forlate treningsbanen. Jeg spurtet ned. 5-10 smårollinger sto klar. Også meg da. 34 år. Jeg ser noen spillere i Paris-drakt gående. Noen tar selfier. Hvem det er vet jeg ikke, jeg følger mest med på engelsk fotball. Og det er kun Zlatan som betyr noe.

Plutselig! Der kommer han gående. Han er enorm. Smiler. Jeg begynner å skjelve, før jeg stotrer – på norsk.

Zlatan, kan vi ta et bilde?

Zlatan og meg.

Zlatan og meg.

Da var det gjort. Jeg skjelver fortsatt og innrømmer det. Dette er stort.

Vi snakkes, Zlatan.

Vi snakkes, Zlatan.